I morgen, 23. mai, arrangerer Norges forskningsråd Energikonferansen 2013. Arrangementen har fått undertittelen «FoU for et globalt marked», og med fokus på energiområdet handler programmet om innovasjon, internasjonal konkurransekraft og produktutvikling i langsiktig perspektiv. UiO ved Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet har gleden av å være vertskap for arrangementet, og ønsker Norges forskningsråd og deltagere velkommen til Ole-Johan Dahls hus i Gaustadbekkdalen. Programmet er rikholding der bl.a. Norges forskningsråd inviterer til debatt om hvordan offentlige virkemidlene best kan bidra til å skape et konkurransedyktig næringsliv og internasjonalt ledende forskningsmiljøer innen energiområdet.

Innovasjon er viktig for UiO og 2013 er Innovasjonsåret ved vår institusjon. I den anledning gjennomfører vi en rekke tiltak. Et av disse, og et tiltak vi har særlig fokus på ved Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet er innovasjon i studentmassen, herunder hvordan vi moderniserer utdanningen for å fremme kreativitet og innovasjonskraft hos morgendagens arbeidskraft. I løpet av energikonferansen kan deltagerne på arrangementet få et innblikk i noen av disse aktivitene på studentstands og i Sonen, f.eks. Krydderino som sørger for lykkelige planter:

God Konferanse!

Etter en to timers togtur fra Stockholm kom jeg for noen timer siden til Norrköping. Her arrangers den fjerde årlige konferansen om eVitenskap (eScience) i regi av SeRC (Swedish eScience Research Center). Grunnen til at jeg er her er at jeg leder senterets vitenskapelige råd. Dette rådet består av forskere fra universiteter og svensk industri. SeRC er et samarbeidssenter mellom KTH, Universitetet i Stocholm, Universitetet i Linkøping og Karolinska instituttet. I tillegg til å styrke det aktuelle fagområdet (eVitenskap), handler dette om å utvikle samarbeid og oppnå arbeidsdeling mellom institusjonene.

I ettermiddag og i morgen formiddag er jeg tilhører på selve konferansen før vi, som sitter i det vitenskapelige rådet, skal ha vårt årlige møte med ledelsen i SeRC. Der skal vi forhåpentligvis komme med noen gode råd, men det er viktig å understreke at jobben som rådgiver også er en meget lærerik jobb. Jeg lærer mye og jeg vil tro at mine kolleger i rådet også mener det samme.  La meg særlig nevne en interessant sak (dvs. noe jeg har lært). Dette er ikke nødvendigvis veldig avansert, men likefullt et tema som burde interessere både statsråd Kristin Halvorsen og administrerende direktør Arvid Hallén i Norges forskningråd!

SAK-midler (SAK=Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon) er tidsbegrenset støtte som gis til forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Norge. Midlene skal, som forkortelsen indikerer, brukes for å oppnå bedre samarbeid over institusjonsgrenser, riktigere arbeidsdeling mellom institusjoner, og konsentrasjon av aktivitet der dette er nødvendig for å heve kvaliteten. Dette er vel og bra, men hva har dette med SeRC å gjøre? Det interessante er at SeRC finansieres av en form for SAK-midler i Sverige, men den skiller seg fra den SAK-satsingen vi kjenner i Norge på minst tre måter;

1. Midlene, som SeRC har fått, er lyst ut på områder som myndighetene i Sverige mener er særlig viktig (for Sverige).
2. SeRC (og andre som har fått denne type midler) har fått relativt store summer over flere år (5-6 år).
3. Bevilgningen til SeRC blir gjort permanent eller økes dersom SeRC lykkes. Evalueringen av SeRC skal skje om ca. ett år og beslutningen om bevilgningen skal gjøres permanent skal etter planen skje i 2015.

Mye av dette kjenner vi igjen fra norske finansieringsordninger (f.eks. senterordningene i Norges forskningsråd). Det som skiller seg ut er punkt 3). Dette punktet kan selvfølgelig ikke anvendes over mange virkemidler, men det kan være et viktig redskap for omstilling på noen områder av særlig stor betydning for Norge i årene som kommer.  Så, Kristin og Arvid; Noe å tenke på? Min erfaring fra SeRC er at dette virker, selv om det er krevende å gjennomføre!

Dette innlegget er tidligere i dag også publisert som leserinnlegg i Uniforum.

Universitetet i Oslo (UiO) har gjennom 200 år vokst i takt med samfunnets behov for ny kunnskap og kompetanse. Vi er i dag et stort og kraftfullt universitet i en verden som har vært og er i konstant endring. Et av mange eksempler er endrede rammebetingelser for forskning der en stadig større andel av midlene kommer fra eksterne kilder. Et universitet skal alltid tenke seg nøye om, være behørig konservativt, i forhold til ytre påvirkning, men vi må også ta inn over oss at endring tidvis er helt nødvendig for å utvikle oss videre.

Prosjektet Internt handlingsrom (IHR) er et viktig og helt nødvendig endringsprosjekt ved Universitetet i Oslo. Målet med prosjektet er at en større andel av ressursene ved UiO skal brukes direkte i forskning og utdanning, herunder til styrking av studiekvaliteten og læringsmiljøene ved UiO. Dette er riktig og viktig, og IHR-prosjektet har allerede gitt positive resultater. I tillegg til at viktige administrative prosedyrer har blitt bedre og mer effektive, er betydelig ressurser allerede tilført primærvirksomheten. Universitetsledelsen har øremerket disse midlene til styrking av studiekvaliteten ved UiO, og ved Det matematisk-naturvitenskapelig fakultetet er disse ressursene i ferd med å gi et betydelig løft for læringsmiljøet ved fakultetet.

Videre legger IHR-prosessen opp til en mer tydelig ansvars- og rollefordeling mellom viktige sentrale enheter som skal yte direkte støtte til primærvirksomheten, og en enhet som skal støtte universitets øverste ledelse i deres daglige utøvelse av strategisk/politisk virksomhet.  Her har IHR-prosessen kommet frem til fornuftige forslag knyttet til i hvilke retning UiO skal utvikle seg og hvordan den videre prosessen skal gjennomføres. Universitetsledelsen fikk heldigvis flertall for sitt forslag i Universitetsstyret den 12. mars. Jeg registrerer fagforeningens motstand mot vedtaket, men klarer ikke helt å forstå hva motstanden egentlig handler om, bortsett fra det opplagte; at vedtaket med stor sannsynlighet vil avstedkomme organisatoriske endringer i sentraladministrasjonen på UiO.

«Lange linjer – kunnskap er muligheter» er tittelen på den nye Forskningsmeldingen, og som tittelen tilsier er et av de viktigste budskapene i denne meldingen at Regjeringen vil innføre langtidsplaner for forskning. Utfordringen er selvfølgelig å realisere slike langtidsplaner gjennom årlige budsjetter, men forskning er en langsiktig affære og langsiktighet krever stabilitet og forutsigbarhet. Når Regjeringen, samtidig som de vil lansere langtidsplaner, også signaliserer ytterligere vekst i bevilgningene til forskning er det grunn til å være rimelig godt fornøyd med Forskningsmeldingen. Les også kommentarene fra rektor Ole Petter Ottersen og administrerende direktør Arvid Hallèn i Norges forskningsråd, som begge peker på viktighetene av langsiktig tenkning i utvikling av norsk forskning.

Studentaktiv forskning; Minst like gledelig som at Regjeringen setter fokus på langsiktighet er at Forskningsmeldingen vektlegger koblingen mellom forskning og utdanning, herunder viktigheten av at forskning understøtter utdanning på alle nivåer. Regjeringen vil legge til rette for at flere studenter får erfaring med forskning i løpet av studietiden, såkalt studentaktiv forskning.  Studentene skal eksponeres og involveres i forskningsarbeid allerede på bachelornivå. Dette er noe Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO har arbeidet med i mange år og på flere områder. Et par eksempler fra fakultet er «Computing in Science Education» (CSE) og Åpen Sone for Eksperimentell Informatikk (Sonen). Studentaktiv forskning innen matematikk, naturvitenskap og teknologi (realfagene) er imidlertid kostbart, både i form av utstyr og lærerkrefter. Det blir derfor spennende å se hva Regjeringen foreslår når studentaktiv forskning skal inn på statsbudsjettet? Les også intervju med statsråd Kristin Halvorsen på forskning.no om utdanningens plass i Forskningsmeldingen.

Bygg og infrastruktur; Forskningsmeldingen gjentar det vi fikk vite for noen uker siden, nemlig at Statsbygg har fått i oppdrag av Regjeringen å gjennomføre et skisseprosjekt for utvikling av et nytt anlegg for livsvitenskap, farmasi og kjemi i Gaustadbekkdalen. Dette prosjektet er svært viktig for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO, men vi må ikke glemme den eksisterende bygningsmassen. I den gamle bygningsmassen på Blindern har vi et etterslep i vedlikehold og opprusting anslått til over 2 milliarder kroner. Regjeringen signaliserer i Forskningsmeldingen at de vil igangsette et omfattende arbeid knyttet til opprusting av bygningsmassen ved norske universiteter og høyskoler.  Dette ser vi frem til, ikke minst fordi vi vet at oppdaterte lokaler og tidsriktig utstyr gjør utdanning og forskning mer attraktivt. Skal vi øke andelen som tar utdanning innen realfag og minst komme på nivå med våre nordiske naboer er det viktig å gjennomføre en solid opprusting av bygningsmassen, samt investere i vitenskapelig utstyr som kan brukes i studentaktiv forskning. Her har Norge en stor jobb å gjøre!

Innovasjon; Jeg registrerer at næringslivet ikke er særlig fornøyd med Forskningsmeldingen. Det kan jeg til en viss grad forstå, men jeg synes nok Abelia overdriver litt når de betegner Forskningsmeldingen som et forlenget hvileskjær. Det står mye om forskningens betydning for innovasjon og næringsutvikling i Forskningmeldingen, men meldingen er lite konkret i forhold til nye og mer kraftfulle virkemidler for å stimulere til økt forskning og innovasjon i næringslivet. Norge er fortsatt langt unna 3%-målet! En viktig forutsetning for å nå dette målet er imidlertid at det satses mye mer på forskning og utdanning innen realfagene og særlig innen deler av teknologiområdene der etterspørselen etter forskerkompetanse i næringslivet er og forventes å være særlig stor i årene som kommer. Her kunne nok Forskningsmeldingen vært noe mer tydelig!

Diverse; Regjeringen foreslår en prøveordning med 300 innstegstillinger for særlig talentfulle, yngre forskere innen matematisk-naturvitenskapelige fag, teknologi, medisin og odontologi. Vi ser frem til at at denne ordningen settes ut i livet, men vi er også spent på hvordan dette skal finansieres. Det er videre positivt at ordningen med gaveforsterkning skal gjeninnføres, at Regjeringen vil stimulere ytterlige til «open access»-publisering, og at økt internasjonalt samarbeid og studentutveksling skal gis høy prioritet. Videre vil Regjeringen vurdere PhD-stillinger i offentlig sektor etter modell av nærings-PhD. Regjeringen er også tydelig på at de ønsker større differensiering mellom institusjoner innen forskning og høyere utdanning, dvs. «utvikle noen internasjonalt ledende utdannings- og forskningsinstitusjoner som kan skåre høyt på internasjonale evalueringer.» Dette krever klare prioriteringer og ikke minst en ny innretning av finansieringssystemet for forskning og høyere utdanning.

Forskningsmeldingen gir et godt statusbilde for norsk forskning. Meldingen fornyer seg på viktige punkter i forhold til tidligere meldinger, og den tar inn over seg noen av de mest sentrale utfordringer i norsk forskning (og utdanning). Alt i alt, en Forskningsmelding som svarer på mange av våre ønsker og behov.  Nå skal utfordringene løses, og det kommer stedvis til å bli krevende, både for oss og for Regjeringen!

To opplagte og engasjerte statsråder la i går frem Perspektivmeldingen 2013 for et fullsatt auditorium og stort presseoppbud på Blindern. Universitetet i Oslo var vert for pressekonferansen til statsminister Jens Stoltenberg og finansminisiter Sigbjørn Johnsen der de to herrene, både med alvor og glimt i øyet, presenterte hovedlinjene i Regjeringens perspektiver for Norge de neste 50 årene. Hvordan ser Norge ut i 2060, og hvordan skal vi forberede oss på kjente (og ukjente) utfordringer som finnes på veien frem mot 2060? Jeg var til stede, og dagens pressekonferanse var av den lærerik sorten krydret med en solid porsjon humor fra statsrådene.

Hva kunne vi vite om 2013 for 50 år siden da vi bare hadde svart-hvitt TV og én TV-kanal som kun hadde sendinger noen få timer hver dag, da det ikke fantes mobiltelefoner, da kun noen titalls datamaskiner fantes i hele verden, da internett ikke var oppfunnet, og før vi hadde funnet olje i Nordsjøen? Litt forenklet kan vi si at Perspektivmeldingen er en serie «økonomiske» gjennomsnittsbetrakninger fra de siste 20-50 årene fremskrevet med ytterligere 50 år. Det er selvfølgelig vanskelig å spå om fremtiden, men perspektivmeldingen gir oss noen klare meldinger om hva fremtiden kan bringe, og i noen utstrekning hva vi må gjøre for å sikre en bærekraftig utvikling de neste 50 årene.

Arbeid, som i dag utgjør i overkant av 80% av netto nasjonalformue per innbygger, har vært den viktigste innsatsfaktoren i samfunnet og vil også være den viktigste innsatsfaktoren i fremtiden. For å dekke behovet for arbeidskraft må de som jobber, enten arbeide mer i form av flere timer eller arbeide mer effektivt. En viktig årsak er at andelen av befolkningen som er i arbeid vil gå ned fordi befolkningen blir eldre, dvs. en større andel av befolkningen blir pensjonister. Videre vil dette medføre økt behov for helse- og omsorgstjenester, både for å sikre at flere står lengre i jobb og for å ta oss av de eldste i deres siste år.  Vi må sannsynligvis jobbe flere timer for å dekke helse- og omsorgsbehovene, men minst like viktig blir utviklingen av ny teknologi og nye former for effektiv samhandling innen offentlig sektor, og mellom offentlig og privat sektor.  Perspektivmeldingen mer enn antyder at grunnleggende langsiktig forskning innen flere fagfelt og teknologiske/medisinske innovasjoner er helt avgjørende for å møte fremtidens behov helse- og omsorgstjenester. Jeg antar at dette får stor plass i Forskningsmeldingen som er varslet skal komme i løpet av våren.

Selv om det var mye fokus på arbeid og arbeidsinnsats i Norge, både på pressekonferansen i går og blant de som har kommentert meldingen, må vi være minst like opptatt av hva som skjer i verden. I 2060 vil det være 9 milliarder mennesker på kloden. Dette er 50% mer enn i 1990. På 1990-tallet ble verden, gjennom Kyoto-avtalen, enige om å redusere utslippet av klimagasser med 50%. Verden er lengre unna dette målet i dag enn da Kyoto-avtalen ble inngått. Samtidig som det blir flere mennesker på kloden skal flere, helst alle, løftes ut av fattigdom. Dette gir økt forbruk og giganiske utfordringer knyttet til bærekraftig produksjon og distribusjon av energi, mat, varer og tjenester. Det finnes ingen enkle løsninger, men jeg kan ikke se noen annen løsning at de rike må forbruke mindre og at vi må initiere store forsknings- og innovasjonsprogrammer innrettet mot et bredt spekter av tiltak slik at vårt samlede forbruk så raskt som mulig harmoniseres med hva kloden kan gi oss av fornybare ressurser. De viktige svarene må vi finne gjennom forskning og utvikling, særlig innen naturvitenskap og teknologi. Statsministeren uttrykte under pressekonferansen stor bekymring for verdens evne til å løse disse store oppgavene, herunder hvordan klimautfordringene skal løses. På direkte spørsmål fra en journalist uttrykte statsministeren at han var mer bekymret nå enn for fire år siden da den forrige perspektivmeldingen ble lagt frem. Det har han god grunn til! Jeg håper denne bekymringen materialiserer seg i økt satsing på forskning og utdanning på områder der Norge kan bidra, både med økt forståelse for utfordringene og konkrete løsninger som gir en bærekraftig fremtid.

Det er mange andre forhold jeg kunne ha kommentert fra Perspektivmelding 2013, men jeg avslutter her og anbefale alle å lese denne rapporten. Mye godt lesestoff, og ikke minst mange interessante tall og tabeller.

I dag får EU Nobels fredspris for 2012, og det var absolutt på tide. Det er videre hyggelig å registrere at det bare var noen få hundre mennesker som i går demonstrerte mot tildelingen av prisen i Oslos gater.  Det viser at motstanden sannsynligvis er betydelig mindre enn hva mediene har gitt inntrykk av siden det ble kjent at Nobel-komitéen valgte EU som årets vinner. De fleste har forstått hva EU har betydd og betyr for fredelig sameksistens i Europa.

Dette betyr ikke at EU ikke har utfordringer. EU har alltid hatt utfordringer, og EU er i sin mest banale form konstruert for å løse utfordringer knyttet til sameksistens og bærekraftig utvikling i en verdensdel med til dels store kulturelle forskjeller og et mangfold av interesser. At utfordringene i EU i dag kanskje er større enn noen gang gjør det ikke mindre viktig å markere at det samhandlingsprosjektet som EU representerer er et unikt fredsprosjekt. Det er helt greit å være motstander av norsk medlemskap i EU, men det forekommer meg merkelig når oppegående politikere hos NEI-partiene og andre EU-motstandere ikke  makter å anerkjenne hva EU har fått til i Europa siden 2. verdenskrig.

Gratulerer til EU med Nobels fredspris for 2012 og til lykke med den videre utviklingen av EU – vår tids desidert største fredsprosjekt.