Månedlige arkiver: april 2010

En fantastisk fredag

I dag kom resultatet for den store VERDIKT-utlysingen i Norges forskningsråd, se her. Forskningrådet har fordelt 204 millioner kroner til 21 prosjekter – 9 brukerstyrte innovasjonsprosjekter, 11 forskerprosjekter og ett kompetanseprosjekt med brukermedvirkning. Totalt ble det sendt 184 søknader til denne utlysingen, hvorav 69 nådde finalen. Av disse 69 søknadene kom altså 21 søknader gjennom nåløyet. Foreløpig oversikt tilsier at denne siste fredagen i april 2010 ble en særdeles god dag for Institutt for informatikk og Universitetet i Oslo.

Institutt for informatikk blir vert for  tre forskerprosjekter:

  • MobiHealth: Developing Health Service Networks through Mobile Solutions in Low Resource Settings (GI-gruppa med Kristin Braa som prosjektleder)
  • Tidal News: a Middleware Platform for Adaptive and Dependable Data Dissemination in the Internet of Systems (ND-gruppa med Roman Vittenberg som prosjektleder)
  • WeSearch: Language Technology for the Web (LNS-gruppa med Stephan Oepen som prosjektleder)

Videre har Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO) fått forskerprosjektet

  • RHYME – Co-creation through tangible interaction and music (der DESIGN-gruppa er stor deltager og Jo Herstad er prosjektleder)

Instituttet for informatikk deltar også i følgende prosjekter

  • Mixed Reality Interactions across Contexts of Learning (forskerprosjekt ved Intermedia i samarbeid med DESIGN-gruppa)
  • Inclusive identity management in new social media (forskerprosjekt ved Norsk Regnesentral i samarbeid med DESIGN-gruppa)
  • Samhandling i offentlig sektor (brukerstyrt innovasjonsprosjekt hos Karde AS i samarbeid med OMS-gruppa)

Vi gratulerer våre samarbeidspartnere med resultatet og gleder oss til å bidra i disse prosjektene. Dette er det jeg har oversikt over i skrivende stund (Fredag 30 april 2010, k. 23.09). Skulle det være mer, så si fra?

Historiske tall

Institutt for informatikk har lansert nye studieprogrammer som starter høsten, og vi har nå fått oversikt over søkertallene til bachelor-programmene. Nye programmer og aktiv markedsføring (av bl.a. nytt bygg) har gitt visse forventninger, men det har også vært knyttet en viss spenning til dette opptaket. Konklusjonen er at vi skal være godt fornøyd, selv om vi nok drømte om noe høyere søkertall. Det er 529 primærsøkere til 410 plasser på bachelor-programmene i informatikk fra høsten 2010. Primærsøkere er søkere som har disse programmene som sitt førstevalg. Det er flere tusen sekundærsøkere. Disse har vi per i dag liten oversikt over, selv om vi vet at også noen av disse vil begynne hos oss. Primærsøkerne er fordelt som følger:

  • Informatikk; programmering og nettverk; 194 primærsøkere til 160 plasser (vekst på ca. 10% da antall søkere til tilsvarende retninger i 2009 estimeres til 174)
  • Informatikk; design, bruk og interaksjon; 179 primærsøkere til 100 plasser (vekst på ca. 40% da antall søkere til tilsvarende retninger i 2009  estimeres til 126)
  • Informatikk; språk og kommunikasjon; 52 primærsøkere til 50 plasser (vekst på ca. 10% da antall søkere til tilsvarende retninger i 2009 estimeres til 47)
  • Informatikk; nanoelektronikk og robotikk; 93 primærsøkere til 50 plasser (vekst på ca. 110% da antall søkere til tilsvarende retninger i 2009 var 43)
  • Informatikk; tekniske og naturvitenskapelig anvendelser; 13 primærsøkere til 50 plasser (nullvekst da antall søkere til tilsvarende retninger i 2009 var 14)

Samlet gir dette en vekst på ca. 30% til informatikkstudier ved UiO. Dette er noe lavere enn vi hadde håpet på, men allikevel et godt resultat. Fire av programmene har gode tall, hvorav to av programmene har særlig god søkning. Skuffelsen er at ikke flere søkere fant Informatikk; tekniske og naturvitenskapelig anvendelser mer interessant. Vi skal analysere dette, selv om vi tror vi har en del svar på hvorfor interessen for dette programmet ikke er høyere. Interessen i år vil også danne grunnlag for eventuelle justeringer av opptaksrammen for 2011.

Det er ikke umiddelbart mulig å sammenligne tallene for 2010 med tallene for 2009. Grunnen til dette er omleggingen av programmene og at tre av de gamle programmene (ITSLP, DIG og TOOL) rekrutterte søkere som i utgangspunktet ikke hadde planer om å studere informatikk. ITSLP rekrutterte mange studenter som i utgangspunktet  ville studere psykologi og så på dette programmet som en «bakvei» til det populære psykologistudiet ved UiO. DIG rekrutterte et relativt stort antall medie-studenter uten særlig interesse for informatikk og TOOL har i all hovedsak fått søkere gjennom profilering av programmet under samfunnsfag og pedagogikk. Høy frafallsprosent tidlig i studiet og systematisk bortvelgelse av informatikk-kurs er andre indikasjoner innenfor disse programmene som tilsier lav eller ingen interesse for informatikk. Alle de nye programmene har imidlertid en klar informatikk-profil, både i navn og innhold. Vi er derfor rimelig sikre på at brorparten av årets primærsøkerne  ønsker å studere informatikk.

Antall primærsøkere til alle våre programmer i 2009 var 531. Spørsmålet er hvor mange av disse ville ha søkt årets programmer? Vi har estimert at ca. 50% av studentene på ITSLP og DIG ville vært potensielle søkere til minst et av de nye programmene, mens bare 30% av TOOL-studentene ville vært potensielle søkere til minst et av de nye programmene. Dette regnestykket (som definivt ikke er en eksakt vitenskap) indikerer at omkring 400 av fjorårets søkere ville vært potensielle søkere til årets programmer.  Dette er utgangspunktet for estimatene gitt i kulepunkene over.

Fordeling av forskningsmidler

Debatten om forskning er stadig på dagsorden, særlig i Aftenposten. Om denne debatten rusler eller raser videre kan diskuteres, men tar man vekk staffasjen handler debatten i stor utstrekning om penger og fordeling av penger.  I Aftenposten (26. mai 2010) fikk vi vite at norske forskere bruker nær 100 årsverk per år til å skrive søknader. Svaret fra den øverste ledelsen ved de norske universitetene var omtrent som følger; det må bevilges mer penger til grunnleggende langsiktig forskning (fri prosjektstøtte) og/eller en større andel av forskningsbevilgningen må sendes direkte til universitetene. Forskningsrådets kommentar, slik det fremsto i Aftenposten (27. mai 2010), var tydelige på at universitetene trenger mer og bedre ledelse for å redusere søknadsbunken, og statsråd Tora Aasland ba oss om «å søke annerledes».

Vekst og fordeling

Gjennom de siste årene er det bevilget stadig mer penger til forskning over hele verden, også i Norge. Dette er en fjær i hatten for alle som har drevet eller driver med forskning. Myndighetene har innsett at forskning virker og at forskning er en viktig forutsetning for en bærekraftig samfunnsutvikling. Med de resultatene som oppnås er det grunn til å være optimist også når det gjelder fremtidige bevilgninger. Jeg tror på fortsatt vekst i forskningsbevilgningene, rett og slett fordi det er viktig og riktig!

I Norge, som i de fleste andre land, har vi et to-kanal system for finansiering av grunnleggende langsiktig forskning (og jeg ser her bort i fra en relativt liten andel av grunnforskningen som finansieres av privatpersoner, private stiftelser eller næringslivet). En andel av midlene sendes direkte til forskningsinstitusjoner, mens resten konkurranseutsettes gjennom et forskningråd eller lignende. I Europa er det stort sett slik at disse konkurranseutsatte midlene fordeles lokalt/regionalt gjennom nasjonale forskningsråd og pan-europeisk gjennom EU-systemet.  Et kjernespørsmål, som i liten grad diskueres, men nevnes fra tid til annen (ref. Aftensposten 26. mai 2010), er om fordelingen mellom direkte bevilgninger til forskningsinstitusjonene og til de konkurranseutsatte virkemidlene i forskningsrådssystemet er riktig? Et enhetlig svar på dette spørsmålet finnes kanskje ikke, men mye tyder på at fordelingen kan være moden for en revisjon!

Bevilgningene fra forskningsrådsystemet (som her er en samlebetegnelse for Norges forskningsråd, det Europeiske forskningsrådet og EUs rammeprogrammer for forskning) til grunnleggende langsiktig forskning kan deles i tre hovedkategorier; tematiserte programmer, frie programmer og programmer som støtter investeringer i infrastruktur. Vi antar her at midler fordeles basert på søknader, selv om det også finnes andre (svært lite brukte) metoder for fordeling av midler.

Tematiserte programmer

Når det gjelder programmer som støtter søknader innenfor et gitt tema er det etter min oppfatning ikke grunnlag for å diskutere hvem som skal fordele midlene. Det må være forskningsrådssystemet og midlene må konkurranseutsettes. Hovedspørsmålet her er hvordan programmene oppstår og hvem som deltar i prosessen for å definere tema og innretning for de ulike programmene i de ulike delene av forskningsrådssystemet.  Dette er en interessant debatt i seg selv, men jeg forlater denne problemstillingen i denne omgang. En stor andel av veksten i bevilgninger til forskning har kommet innenfor tematiserte satsinger og vi må regne med at fortsatt vekst i forskningsbevilgninger vil være knyttet til tema, enten vi snakker om Norges forskningsråd eller EU-systemet. Dette synes å være villet politikk uavhengig av om Regjeringen i Norge er blå, blå-gul, rød-grønn eller rød.

Innenfor de tematiske programmene er det også betydelig rom for å søke annerledes slik statsråd Tora Aasland antyder i Aftenposten (27. april 2010). Følger man litt med på hva som skjer i forskningsmiljøene rundt omkring i Norge ser man at stadig flere miljøer/institusjoner operere strategisk og koordinert i forhold til tematiske satsinger. På dette området er det heller ikke grunnlag for å «syte» over at avslagsprosenten på søknader er for høy. I tillegg til å søke om midler og delta i konkurransen om midler er selve søknadsprosessen viktig for de forskere eller forskningsgrupper som deltar. Søknadsprosessene må ses på som en viktig del av forskningsmiljøene strategiske planlegging og miljøene som søker må tenke gjenbruk av søknader til nye utlysninger eller andre programmer og virkemidler over hele spektereret av muligheter som forskningsrådssystemet tilbyr. For å få reell konkurranse er vi avhengig av en avslagsprosent som er tilstrekkelig høy. Hvor høy kan diskuteres, men slik det ser ut i dag mener jeg at det ikke er grunnlag for å være alvorlig bekymret for avslagsprosentene innenfor tematiske programmer. Mange forskningsmiljøer/institusjoner har innenfor tematiske satsinger forlengst begynt å søke annerledes slik Tora Aasland ønsker.

Frie programmer

Når det gjelder frie programmer eller fri prosjektstøtte er situasjonen imidlertid en annen. Her er veksten i bevilgninger betydelig lavere og det er etter hvert svært trangt om plassen. Disse mekanismene skal støtte grunnforskning generelt og de skal støtte den frie og åpne grunnforskningen uavhengig av politiske og institusjonelle føringer. Tildelingen skal utelukkende være basert på en kvalitetsvurdering. Vurderingene av søknader gjøres av fagfeller og forskningsrådssystemet velger ut «vinnere» ved hjelp av paneler eller programstyrer som med utgangspunkt i fagfellevurderingene foretar den endelige prioritering innenfor gitte rammer. Avslagsprosenten på denne type virkemidler er svært høy og det er betimelig å spørre om det er rasjonelt at mer enn 90% av søknadene får avslag. Slik frie programmer er konstruert er det imidlertid vanskelig å forestille seg hvordan forskere og forskningsgrupper skal kunne søke annerledes slik statsråd Tora Aasland foreslår. Et hovedpoeng med frie programmer er at forskere skal stå fritt til å søke midler uavhengig av politiske og institusjonelle føringer. Forskningsrådets fromme ønske om at ledelsen ved institusjonene skal sørge for å redusere søknadsbunken henger derfor ikke sammen med grunnidéen til de frie programmene!

Med dette utgangspunkt mener noen at de midlene som myndighetene i dag plasserer i forskningsrådssystemet under frie programmer bør kanaliseres direkte til forskningsinstitusjonene. Et mitt skjønn finnes det fire hovedargumenter for å gjøre dette; i) et omfattende arbeid knyttet til søknadsskriving faller bort (jmf innslag i Aftenposten) og tiden kan brukes til andre oppgaver, ii) det er mye styr for relativt relativt lite midler og vi kan ikke forvente vekst av betydning, iii) forskningsrådssystemet effektiviseres og de slipper å sammenligne «epler» av ypperste kvalitet og «gummistøvler» av ypperste kvalitet, og iv) det vil i noen utstrekning bidra til å styrke forskningsinstitusjonenes handlingsrom dersom institusjonene evner å motta en slik tilleggsbevilgning. Hovedargumentene mot er i all hovedsak følgende; i) forskere mister en åpen arena uten politiske og institusjonelle føringer, og ii) forskere mister en god mulighet til å få vurdert sine idéer og forslag gjennom fagfellevurderinger.

Gjennom å forvalte et iboende ansvar for den frie, uavhengige og åpne grunnforskningen bør universitetene på egen kjøl makte å prioritere nye idéer og forslag som ligger utenfor politiske og institusjonelle (tematiske) prioriteringer. Det er videre grunn til å tro at en kost-nytte vurdering vil kunne konkludere med at frie programmer (i det omfanget det har nå og forventes å ha) ikke er rasjonelt å drive i et forskningsrådssystem. Hva med en prøveordning. f.eks. over en 10-årsperiode, der disse pengene og beslutningene overføres til universitetene? Det er en viss fare for at dette havner i det store sluket, men det kan også ses på som en positiv utfordring for universitetene. Forskningsrådet får ganske sikkert nok å gjøre med tematiske satsinger og forhold knyttet til samkjøring av nasjonale og internasjonale virkemidler i årene som kommer.

Investeringer i infrastruktur

Det tredje området – støtte til investeringer i infrastruktur – er om mulig enda vanskeligere enn fri prosjektstøtte. Situasjonen nå er at forskningsrådssystemet ikke gir støtte til investeringer i infrastruktur som koster under 2 mill. kroner. Dette må håndteres av forskningsinstitusjonene selv, men forskningsmiljøene kan imidlertid gjennom ordinære søknader søke om midler til utstyr (avskriving over 3-4 år). Dette er etter min oppfatning en betydelig forbedring i forhold til tidligere praksis, men det vil nok ta noe tid før det virker i tråd med intensjonen.

Videre skal Norges forskningsråd over en 10-årsperiode bevilge anslagsvis 2.8(!) milliarder kroner til investeringer i vitenskapelig infrastruktur, hvorav en signifikant andel av dette er knyttet til internasjonale forpliktelser.  Forskningsrådet har allerede gjennomført en søknadsprosess (2009/2010) og tildelt ca. 400 mill. kroner, og en ny søknadsrunde med 400 mill. til fordeling forventes å ha søknadsfrist i september/oktober i år.  Utover det selvfølgelige at dette er midler til infrastruktur og ikke forskningsarbeid, er det lagt en føring som sier at det bare bevilges midler til investeringer av nasjonal karakter. Dette er greit så lenge vi vet hva dette betyr og jeg håper Forskningsrådet klarer å presisere hva dette betyr foran høsten utlysning?

Gjør Forskningsrådet som sist så ber man om søknader i to hovedkategorier – søknader om investeringer i intervallet 2-30(!) mill. (små/mellomstore investeringer) og søknader om investeringer i intevallet 30-200 mill. (store investeringer). Når det gjelder små/mellomstore investeringene synes det rimelig greit at Forskningsrådet lyser dette ut i åpen konkurranse, men det er viktig at utlysingen er presis slik at vi ikke kaster bort unødvendige ressurser på å søke (jmf. forståelsen av hva som betraktes som nasjonalt).

Når det gjelder de store investeringene synes det nokså uhensiktsmessig å lage en ny konkurranse.  Basert på Forskningsrådets egne utredninger omkring behovet for investeringer i vitenskapelig infrastruktur samt innspill i forrige søknadsrunde, finnes det hauger med dokumentasjon som danner et godt grunnlag for en prioritering. Mitt forslag er at Forskningsrådet ber ledelsen (rektorene) ved de toneangivende universitetene om å komme opp med en prioritering. «Lås» rektorene inne på et passende sted i Norge og slipp dem ikke ut for de er enige! Dette er effektivt og de vil helt sikkert komme ut av «rommet» med et meget godt resultat for Norge.

Utvalgte foredrag

Denne siden inneholder en oversikt over noen av mine mest populære foredrag.

«Fra Ingenting til Overalt – en reise i informatikkens historie» handler, som tittelen sier, om informatikkens historie fra tidenes morgen og frem til i dag. Foredraget avsluttes med noen spekulasjoner om hva vi kan forvente i årene som kommer. Ada Augusta King, Countess of Lovelace, datter av Lord Byron, (også kalt Ada Lovelace) kalles gjerne verdens første programmerer.

«Den fjerde IKT-bølgen» handler om hva som skjer akkurat nå, men jeg går også gjennom de tre første bølgene? Foredraget er et populærvitenskapelig foredrag med eksempler fra forskningsfronten og hvordan informatikkforskningen påvirker samfunns- utviklingen. Informatikk er et fag for og med anvendelser, noe som krever en kontinuerlig dialog mellom forskningsmiljøene og et bredt spekter av aktører i samfunnet. Jeg gir dette foredraget i litt ulike versjoner. Her finner du et eksempel der jeg vektlegger politiske spørsmål.

«The Search for the Perfect Balance» er et foredrag om strategi og ledelse innenfor en bransje og et fag i kontinuerlig og rask endring. Foredraget er basert på 20 års erfaring som ledere i norske forskning. Ledelse er kunsten å skape kollektiv kraft under dyrking av individuelle ferdigheter. Foredraget handler imidlertid om mer enn ledelse – det handler også om å sikre kloke kollektive valg innenfor et område av stor samfunnsmessig betydning.

«IKT i medisin og helse» er et foredrag der jeg gir en oversikt over informatikkens betydning innen medisin og helse. Jeg deler dette i fire hovedområder; i) helsesystemer, ii) medisinsk teknisk utstyr, iii) beregninger for å forstå medisisnke/biologiske fenomener og iv) utvikling av infrastruktur for håndtering av biomedisinske data.

Foredragene er på fra 30-60 minutter og dersom du er interessert, ta kontakt med meg på epost.

Nei til direktivet

Denne artikkelen er skrevet i samarbeid med Gisle Hannemyr.

Datalagringsdirektivet  er et direktiv som pålegger operatører av kommunikasjonssystemer å lagre alle data om trafikken i deres systemer, såkalt trafikkdata.  Trafikkdata er opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg (mobiltelefon, datamaskin, e.l.) som settes eller har vært satt i forbindelse med et eller flere andre kommunikasjonsanlegg. Direktivet gjelder videre data om tidspunkt for telefonsamtaler og meldinger, samtalers varighet, hvilke fellesanlegg (servere, basestasjoner, osv)  kommunikasjonsanleggene kobles opp mot eller hvem som brukte (var logget inn på) en gitt datamaskin på det tidspunkt den ble benyttet til kommunikasjon. Lagringstiden er satt til minimum 6 måneder og maksimum 2 år. Innholdet i kommunikasjonen skal ikke lagres.

Med følgende begrunnelse fraråder Institutt for informatikk at datalagringsdirektivet innlemmes i EØS-avtalen eller på annen måte tas inn i norsk rett.

Virkningsgrad og nytteverdi

Formålet med direktivet er å sikre tilgang til opplysningene skal kunne benyttes til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Formålet er edelt, men vil investeringen ha den ønskede effekt?

Følgende er en  liste med kommunikasjonsformer som ikke dekkes av direktivet fordi de ikke åpner for lagring eller er uinteressante for politiet fordi de personer som bruker kommunikasjonsformen ikke kan identifiseres:

  • De fleste former for bredbåndstelefoni/VoIP (Skype et al) som leveres av andre tilbydere enn brukerens primære kommunikasjonsleverandør (telefoni)
  • Anonyme mobilabonnementer kjøpt fra utenlandske tilbydere.
  • Ulike former for gratis web-baserte epost-tjenester som skjer fra tjenesteleverandører i utlandet og som ikke krever noen form for identifisering av brukeren (eks. Gmail).
  • Ulike former for direktemeldings- og chattetjenester over Internett (eks. IRC).
  • I tillegg til dedikerte chattetjenester har nesten alle online-spill en privat chattemodus som kan benyttes dersom man ønsker å kommunisere uten at trafikkdata om kommunikasjonen blir lagret.
  • Private meldinger og direktemeldinger på ymse elektroniske oppslagstavler og sosiale nettsteder (eks.: Twitter, Facebook, Orkut, Biip).
  • Diverse tjenester som benyttes via ulike former for anonymiseringstjenester, inklusive TOR, VPN, og Proxyer.
  • Offentlige Internett-terminaler på biblioteker, bydelshus og Internett-kafeer.
  • Åpne trådløse nett (disse finnes det for øyeblikket flere tusen av, bare i Oslo)

Dersom lagring blir innført vil profesjonelle kriminelle rimelig raskt tilpasse seg den omstendighet at trafikkdata knyttet til bruk av epost, fasttelefoni, mobiltelefoni og internettoppkoblinger vil bli lagret, og derfor velge å benytte seg av alternative elektroniske eller fysiske kommunikasjonskanaler der data ikke blir lagret. Som en følge av dette er det likeledes sannsynlig at formålet med direktivet, dvs. bekjempelse av alvorlig kriminalitet, ikke vil bli oppnådd. De som i første rekke vil bli «fanget opp» av den lagringen som vil skje i henhold til direktivet er alle ikke-kriminelle som benytter seg av internett og telefon i hverdagen, og evt. noen få svært inkompetente kriminelle. Vi ser allerede eksempler på at slik kunnskap er i ferd med å spre seg. Den 7. januar 2010 ble det for eksempel lagt ut på Internett alvorlige trusler mot Kongsbakken videregående skole i Tromsø. Politiet etterforsket saken, men har nå lagt den til side med følgende begrunnelse:

Etterforskningen har blant annet brakt på det rene at det er benyttet avanserte metoder for å skjule dataspor på nettet, og det har ikke vært mulig å spore trusselen til en konkret datamaskin. (Pressemelding fra politiet, 2010-02-25)

Det er overveiende sannsynlig at trusselen ble framsatt av mindreårige elever med tilknytning til skolen. Behersker skoleelever teknikker som gjør at de kan skjule sine elektroniske spor for politiet, er det rimelig sannsynlig at  profesjonelle kriminelle kan skaffe seg de samme kunnskapene.

Vi har ikke et presist estimat på hva direktivet vil koste, men det vil koste fellesskapet mange millioner kroner (årlig). Kostnadene er selvfølgelig knyttet til fysisk lagring, men det må også utarbeides sikkerhets- og kontrollsystemer av en helt annen kaliber enn det vi har i dag. Dersom det er ønskelig å bruke ressurser av et slikt omfang til å styrke politiets arbeide med kriminalitetsbekjempelse kan disse pengene etter vår oppfatning gi større uttelling ved å styrke politiets datasystemer slik at de blir bedre tilrettelagt for systematisering og søk i de opplysningene politiet allerede i dag har tilgang til. Merk at politiet allerede i dag har anledning til å overvåke datatrafikk (i sann tid eller nesten sanntid) dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke mot enkelpersoner eller grupper av enkeltpersoner.

Kortversjonen er at en innføring av datalagringsdirektivet er en svært dårlig investering. En betydelig bedre investering vil være å bruke ressurser på å styrke politiets datasystemer som brukes i bekjempelse av kriminalitet.

Strategisk informasjonsanalyse (personvern)

I høringsnotatet fra Regjeringen åpnes det opp for å gjøre de lagrede data tilgjengelig for såkalt «strategisk informasjonsanalyse» (data mining). Dette er teknikker der man analyserer store mengder data med sikte på å finne mønstre som kan identifisere mulige gjerningsmenn. Teknikkene er ikke ukjent, for eksempel benytter politiet i dag slike teknikker dersom en forbrytelse er begått på eller nær et sted der det skjer videovervåkning. Politiet vil da gjerne gå gjennom tilgjengelige overvåkningsvideoer for å kartlegge hvilke personer som befant seg på eller nær åstedet.

Det er ingen tvil om at strategisk informasjonsanalyse kan være nyttig for politiet i arbeidet med å identifisere mulig mistenkte og oppklare en forbrytelse. Samtidig er dette en teknikk som ansees som svært inngripende i forhold til personvernet. Grunnen til dette er at samtlige som er registrert i datamaterialet blir gjenstand for etterforskning, og fordi det gir politiet tilgang til såkalt overskuddsinformasjon som kan angå andre forhold enn det som er under etter­forskning. Vi mener at politiets analyse av overvåkningsvideoer befinner seg innenfor rammen av det som er forholdsmessig. Bruk av overvåkningsvideo omfatter et lite antall personer (de som faktisk befant seg på eller nær åstedet på et bestemt tidspunkt), gir politiet tilgang til forholds lite sensitiv informasjon (hvem som befant seg på et offentlig sted på et bestemt tidspunkt), og gir samtidig politiet anledning til å identifisere mulige vitner og gjerningsmenn.

Når det gjelder å gi politiet adgang til strategisk informasjonsanalyse av trafikkdata er dette etter vår oppfatning ikke forholdsmessig:

  • For det første ligger det i datalagringsdirektivets natur at all kommunikasjon mellom norske borgere registreres og lagres, og det er derfor mulig at data som gjelder for et svært stort antall personer blir underlagt analyse.
  • For det andre gir teknikken politiet mulighet til å kartlegge personers sosiale nettverk, som etter vår oppfatning må betraktes som sensitiv informasjon.
  • For det tredje truer strategisk informasjonsanalyse pressens kildevern, ved at slik analyse av trafikkdata kan benyttes til å identifisere hvilke personer som har kommunisert med, eller befunnet seg i nærheten av, redaksjonslokaler og journalister.
  • For det fjerde er faren forholdsvis stor for at uskyldige blir trukket inn i etterforskningen (såkalte «falske positive») ved bruk av denne type teknikker. Det å være uskyldig mistenkt og etterforsket for en forbrytelse er en stor belastning for de det måtte gjelde, og er altså et uforholdsmessig sterkt inngrep i den enkeltes integritet.

Norge bør etter vår oppfatning ikke åpne opp for politimessige metoder som øker befolkningens eksponering for dette.

Kildevern

Det hevdes at datalagringsdirektivet ikke svekker kildevernet. Dette medfører etter vår oppfatning ikke riktighet. Kildevernet, etter gjeldende rett, innebærer at politiet ikke kan etterforske saker ved å gjøre ransaking eller beslag i presselokaler. En journalists PC vil for eksempel kunne fortelle hvilken kilde som har gitt informasjon om en bestemt sak.  Et beslag av en slik PC kan politiet i dag ikke gjøre på grunn av kildevernet (rettspraksis). Denne retten uthules dersom man innfører bestemmelser som innebærer at politiet kan kartlegge hvem journalisten har kommunisert med, ved å hente ut trafikkdata om journalistens korrespondanse fra en leverandør av kommunikasjonstjenester. Dersom direktivet innføres i norsk lov må derfor kildevernet styrkes ved at det  innføres bestemmelser som ikke bare beskytter redaksjonslokalene og journalisters utstyr mot beslag, men også mot utlevering av trafikkdata om kommunikasjon til og fra journalister og avisredaksjoner.

Ytringsfrihet

I tillegg til at datalagringsdirektivet er problematisk i forhold til person- og kildevern er også direktivet problematisk i forhold til ytringsfriheten. Rent spesifikt mener vi at nytteverdien av lagring bør veies opp mot effekter på frimodighet, og at dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Vissheten av at trafikkdata om alle våre kontakter og kommunikasjoner gjennom bruk av telefon og Internett blir registrert, og at disse kan gjøres gjenstand for politimessig etterforskning og analyse, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg, til å søke kontakt med andre individer, og til å søke opplysninger. Dette er helt grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk og internasjonal lovgivning. Etter vår oppfatning vil innføring av direktivet svekke rettsnytelsen hva angår privatliv og privat kommunikasjon, og vil dermed være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten.

I forbindelse med den politiske behandlingen av datalagringsdirektivet har Institutt for informatikk levert en høringsuttalelse i tråd med inneholdet i denne artikkelen. Denne artikkelen er også tatt inn som gjesteblogg hos Espen Andersen på blogg.aftenposten.no. Vesentlige elementer i instituttets høringsuttalelse om datalagringsdirektivet er også plukket opp av Dagbladet og Vårt Land.


The Gathering (TG)

Studenter og ansatte på Ifi-standen under TG 2010 i Vikingskipet.

Skjærtorsdag, 1. april 2010, brukte jeg en halv dag på «The Gathering» (TG) i Vikingskipet på Hamar. Her samles 6000 ungdommer i påsken hvert eneste år til et gigantisk dataparty. Det spilles, det konkurreres, det programmeres, det testes, det diskuteres og så sover man litt akkurat der det passer seg.  For en «olding» som meg er en dag på TG en stor opplevelse – en orgie i lyd, bilder og engasjert ungdom. Noen av disse har studert på Institutt for informatikk (IFI), noen studerer hos oss (jeg besøkte IFI-rekka) og noen kommer til å studere hos oss.

Det holdes foredrag i store og små forsamlinger og jeg hadde 60-70 engasjerte tilhørere på mitt lille foredrag (i 3D) om de nye studieprogrammene som starter til høsten. IFI har de siste årene hatt vår egen «stand», og i de timene jeg var tilstede var det fullt trøkk på «standen» hele tiden. Det meldes også om stor og hektisk aktivitet på «Ifi-standen» resten av påsken. Strålende markedføring av Institutt for informatikk og Universitetet i Oslo. En stor takk til laget av studenter og ansatte som satte informatikk-utdanning på dagsorden i fire hektiske dager på Hamar.

Topp 10

Dersom man leser filmblogger, bokblogger eller andre lignende blogger finner man gjerne bloggerens «ti på topp»-liste.  Jeg tenkte jeg skulle gjøre noe lignende og har brukt litt tid i starten av påsken på å lage min egen liste. Mitt selvvalgte tema er ikke film eller bøker, men viktige oppfinnelser (eller oppdagelser) gjennom historien. Jeg har videre siktet meg inn på oppfinnelser (eller oppdagelser) med stor samfunnsmessig betydning, men først en innrømmelse; Dette ble vanskelig!

Da jeg satte meg ned for å lage min egen «ti på topp»-liste ble stikkordene mange og etter hvert satt jeg med mer enn 50 viktige oppfinnelser (eller oppdagelser). Det gikk nokså greit å komme ned til 20-25 kandidater, men derfra og ned til 10 ble etter hvert litt vondt.  Jeg fikk ikke plass til «røntgen»,  «hjulet», «elektrisitet», «flyet», «såmaskinen», «glødelampen», «kunstgjødsel»,  og mange andre viktige oppfinnelser eller oppdagelser. Rangeringen av de ti øverste ble enda et hakk vanskeligere.

Følgende er min høyst uoffisielle rangering av verdens 10 mest betydningfulle oppfinnelser eller oppdagelser. Alle har stor sosial, kulturell og/eller øknomisk betydning for det samfunnet vi lever i.

Nr. 1 – Tallet NULL

For de som kjenner meg kom nok ikke dette som en stor overraskelse, men tallet NULL er altså min favoritt blant alle oppfinnelser og oppdagelser gjennom historien. I tallteorien er null overgangen mellom de positive og negative tallene. Enda viktigere er null i regning med tall (aritmetikk og algebra). Uten null vil regnereglene bli svært kompliserte. Prøv f.eks. å multiplisere to romertall! Oppdagelsen eller forståelsen av «null» var nøkkelen til vårt moderne tallsystem. Med våre ti fingre fikk vi ti-tallsystemet og når vi kom til ti fant man rett og slett ut at man kunne ha 1 tier og 0 enere, dvs. skrive tallet 10. Koden var løst og det viste seg raskt at systemet også var velegnet for regning (addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon).  Hadde vi hatt 8 fingre hadde «10″ vært 8, og i det innerste av en datamaskin er «10″ lik 2.  Vårt tallsystem og oppdagelen av tallet NULL skjedde i India ca. 400 år f. Kr, men kom først til Europa rundt år 1100. Hvor vakkert er det ikke når «ingenting» (null)  betyr så mye!

Nr. 2 – Skriftspråk

Et språk er et system vi bruker for å kommunisere. Et skriftspråk er et system av tegn vi bruker for å kommunisere. Skriftspråk er i konstant endring påvirket av talespråk og andre skiftspråk. I motsetning til et talespråk som utvikler seg blant mennesker er et skriftspråk en oppfinnelse. Det føste kjente skriftspråk heter kileskrift og stammer fra Babylon omkring 3200 år f.Kr. De to største skriftspråkene i dag er engelsk og kinesisk. En fortjent andreplass til en udødelig oppfinnelse i konstant endring. Det norske alfabetet har 29 bokstaver og bygger på det latinske alfabet som ble etablert rundt 600 år f. Kr.

Nr. 3 – Datamaskinen

I dag finner vi datamaskiner (nesten) overalt og samfunnets avhengighet av datamaskinen med tilhørende systemer er tilnærmet total. Drømmen om å lage en regnemaskin er gammel, men det var først rett etter 2. verdenskrig at verden fikk sin første elektroniske  regnemaskin (eller datamaskin). Den 14. februar 1946 ble strømmen på ENIAC skrudd på. I 1971 kom den første mikroprosessor (Intel 4004) og denne representerer starten på en utvikling der datamaskinens ytelse (eller regnekraft) er doblet ca. hver 18. måned frem til i dag (Moore´s lov). Hvor lenge denne utviklingen vil fortsette er uvisst, men det er rimelig sikkert at datamaskinens ytelse vil øke i samme hastighet også en god tid inn i fremtiden. Jeg har her trukket frem regnekraft, men det er også andre forhold som gjør datamaskinen til vår tids store oppfinnelse. Det utvikles medier og systemer for lagring av enorme datamengder, stadig mer sammensatte programvaresystemer løser komplekse oppgaver i samfunnet og vi får stadig nye grensesnitt mellom datasystemene og oss mennesker, og sist men ikke minst utgjøre en rekke datamaskiner «drivkraften» i Internett.

Nr. 4 – DNA

DNA er et stort organisk molekyl som finnes i alle celler hos levende organismer og noen typer virus. Det bemerkelsesverdige med DNA er at det ned til minste detalj inneholder «oppskriften» på hvordan hver enkelt av oss er bygget opp. Vi arver denne oppskriften fra våre foreldre. DNA er en forkortelse for DeoksyriboNukleicAcid. Gjennom historien har mange stilt spørsmålet; Hva er liv? Flere forsto at det måtte finnes et arvestoff, men gjennombruddet kom på  1950-tallet. Strukturen til DNA-molykylet ble funnet. Forskningen på dette området er i dag mer omfattende enn noen gang, og vi kommer stadig nærmere det endelige svaret på spørsmålet!

Nr. 5 – Demokrati

Demokrati betyr folkestyre og er en styreform som baserer seg på at folket bestemmer hva slags politikk som skal føres. Solon virket som statsmann og poet i Athen rundt år 500-400 før Kristus og han regnes som demokratiets oppfinner. Denne «oppfinnelsen» fortjener en plass høyt på lista, men selv om vi har en rimelig klar defininisjon av hva ordet demokrati betyr er det vanskelig å si hva et demokrati er og hvordan et demokrati bør fungere? Vi har et demokrati i Norge, men er det egentlig tilstrekkelig demokratisk? Andre demokratiske land har andre ordninger for å velge hvem som utformer politikken. En ting er imidlertid helt sikkert; vi må verne om demokratiet og for å gjøre det kreves en vedvarende diskusjon og forbedring av både innhold og form.

Nr. 6 – P-pillen

P-pillen er i første rekke et hormonpreparat som brukes til å forebygge svangerskap, men P-pillen kan også brukes av kvinner for å stabilisere ubehagelig eller uregelmessig menstruasjon.  Med P-pillen menes som regel et  kombinasjonspreparater som inneholder hormonene østrogen og progestin, men det finnes også andre varianter. P-pillen ble oppfunnet på 1950-tallet, og kom i produksjon og omfattende bruk på 1960-tallet. P-pillen har blitt en enorm suksess, særlig  fordi den har bidratt til kvinnefrigjøring (og seksuell frigjøring) og i så måte hatt stor positiv betydning for utviklingen av et mer likestilt samfunn.  Det er fortsatt en vei å gå, men P-pillen representerer her betydningen av å utvikle et samfunn der likestiling mellom kjønnene (og ulike folkegrupper) er en av våre viktigste oppgaver.

Nr. 7 – Briller

Arkeologiske funn viser at kunnskap om linser og brytning av lys var tidlig kjent. Lesesteinen (eller lupen) var det første optiske hjelpemiddel som mennesket utviklet og etter all sannsynlig tok i bruk rundt år 1000. De først lesesteinene var laget av kvarts som ble bearbeidet med en flat og en konveks side.  Beryll er navnet på en klar edelsten, og herfra kommer ordet brille. Brillen var en naturlig videreutvikling av lesesteinen, og gav brukeren et nytt og revolusjonerende hjelpemiddel for å se bedre. Brillen ble raskt populær, og spredde seg utover Europa. Hvem som oppfant brillen er uvisst, men den dukket opp i Italia et sted på slutten av 1200-tallet. De første brillene hadde konvekse linser, mens de første konkave linser så dagens lys på 1500-tallet. Den engelske optikeren Edvard Scarlett utviklet i 1730, en innfatning (se bilde) med faste stenger som hvilte på ørene. Det er tre grunner til at briller får denne usøkte plassen på min liste over oppfinnelser og oppdageler; i) det sies at da brillene kom i masseproduksjon så man en signifikant økning i produktiviteten i samfunnet, ii) en stor andel av befolkningen (inkludert meg selv) er avhengig av briller (eller kontaktlinser) for å fungere og iii) brillene representerer her et bredt spekter av teknologier som på en eller annen måte forbedrer vår yteevne.

Nr. 8 – Massemedier

Menneskene har siden tidenes morgen søkt etter mekanismer for å formidle informasjon fra en til mange. Vardene som ble tent på toppen av fjelltopper er et eksempel. Massemedier gjør det mulig å spre et budskap til mange mennesker over et stort område på kort tid. De tradisjonelle massemediene er aviser, radio og TV, men også ukeblader, bøker, tegneserier, osv. regnes som massemedier. En viktig brikke i massemedienes historie var utviklingen av boktrykkerkunsten som startet med Johannes Gutenberg på 1400-tallet. Utviklingen av massemedier domineres i dag av ulike løsninger som benytter Internett, og da jeg skulle velge overskrift på nr. 8 på min «ti på-topp»-liste sto valget mellom Internett og massemedier. Valgte falt til slutt på massemedier, men i min verden er Internett den dominerende oppfinnelse og drivkraft i utviklingen av fremtidens massemedier.

Nr. 9 – Antibiotika

Antibiotika  betyr «middel mot liv» og er fellesbetegnelsen på medikamenter som brukes for å hemme formeringen av eller drepe mikroorganismer (bakterier). Den type antibiotika vi kjenner best er penicillin oppdaget ved en tilfeldig av Alexander Fleming i 1928.  Antibiotika ble opprinnelig produsert fra sopparter, men produseres i dag syntetisk. Antibiotika har fått denne prominente plassen på min liste fordi det hjelper millioner av syke mennesker over hele jordkloden – hver eneste dag. Vi holder bakteriene på avstand! En aktuell problemstilling er at etter hvert som bruken av antibiotika har økt har også bakterier utviklet motstandsdyktighet (resistens) mot disse medikamentene. Forskningsmiljøer verden over er opptatt av denne utfordringen.

Nr. 10 – Motoren

Motoren så dagens lys under den industrielle revolusjon som startet i England på slutten 1700-tallet og spredte seg utover Europa og USA på 1800-tallet. Motoren er en innretning som forvandler en passende energitype til bevegelsesenergi.  Motoren har fått denne prominente plassen på min liste fordi den utfører store tunge arbeidsoppgaver i samfunnet og bokstavelig talt er  drivkraften i nesten all transport (vi kan fortsatt gå og sykle). Det finnes en rekke forskjellige motorer. Aktuelle forskningstema i og omkring motorer handler om utvikling av energieffektive og miljøvennlige løsninger.