I 1993 fikk Norge ett forskningsråd – Norges forskningsråd. Ti år senere, i 2003, ble Norges forskningsråd omorganisert fra 6 områder til tre divisjoner. Stortinget vedtok at Norges forskningsråd skulle ha en divisjon for VITENSKAP, en divisjon for STORE SATSINGER og en divisjon for INNOVASJON.

Vi skriver 2010 og Forskningsrådet er i disse dager i ferd med å stokke kortene på nytt, eller sagt på en annen måte; rette opp feilene (eller minst én grov feil) som ble gjort i 2003! Det er også viktig og svært bra at Forskningsrådet denne gangen for lov til å bestemme sin egen organisering uten innblanding fra andre.

Før omorganiseringen i 2003 var de fleste enige i at Forskningsrådet var moden for en omorganisering, og flere forslag til organisering ble diskutert. Et av disse forslagene var en inndeling av Forskningsrådet i følgende tre divisjoner; VITENSKAP, INNOVASJON og INFRASTRUKTUR. Med INFRASTRUKTUR mente man grovt sett alle forhold rundt etablering og koordinering av infrastrukturer for forskning, både i forhold til nasjonale investeringer og felles investeringer i infrastrukturer på den internasjonale arena. Divisjonene VITENSKAP og INNOVASJON skulle ha ansvaret for tildeling av forskningsmidler på sine respektive områder (som i dag), samt ha en felles ansvar for utvikling og drift av de store programmene (som i dag håndteres av STORE SATSINGER).

Allerede i 2003 brukte Forskningsrådet betydelige ressurser på etablering og koordinering av infrastrukturer for forskning, inkludert internasjonale forpliktelser. Man var også klar over at forskningen i årene fremover (altså etter 2003) ville ha et økende behov for investeringer i infrastruktur for forskning, herunder økt koordinering av nasjonale ressurser og økt deltagelse i etablering av infrastrukturer for forskning i fellesskap med andre land. Utviklingen frem til i dag (2010) har bekreftet dette, og behovet for investeringer, koordinering og internasjonalt samarbeid vil bli enda mer påtrengende i årene som kommer. I korte trekk var hovedargumentasjonen at gjennom en slik tredeling kunne divisjonene for VITENSKAP og INNOVASJON rendyrkes som konkurransearenaer for støtte til forskningsprosjekter, mens divisjonen for  INFRASTRUKTUR kunne rendyrke sitt engasjement for utvikling av infrastrukturer for forskning, herunder håndtere internasjonale forpliktelser.  Selv om en divisjon for INFRASTRUKTUR også måtte kunne benytte konkurranse mellom søknader som en mekanisme for tildeling av midler, vil en konkurranse på dette området benytte andre kriterier enn de man bruker ved tildeling av forskningsmidler. Norges forskningsråd har også en strategisk rådgivende funksjon i forhold til departementene (Regjering og Storting), og man mente at en synliggjøring av INFRASTRUKTUR i tillegg til VITENSKAP og INNOVASJON ville gi Forskningsrådet en tydeligere profil også i forhold til disse oppgavene.

Et fremtredende motargumentet mot en slik inndeling var i all hovedsak at infrastruktur måtte sees i sammenheng med forskning. Dette var i og for seg et greit argument, men uansett oppdeling av Norges forskningsråd ville koordinering på tvers være nødvendig. Et annet motargument var at Norge (og Norges forskningsråd) måtte synliggjøre store satsinger gjennom en egen divisjon.  Jeg kan imidlertid, verken da eller nå, se noe annet enn at etableringen av en divisjon for STORE SATSINGER var det man kaller et politisk «grep». Det hadde for eksempel ikke vært noe i veien for å etablere store satsinger med tilhørende programmer i et fellesskap mellom divisjonene for VITENSKAP og INNOVASJON. Tiden etter 2003 har også vist at vi ikke trenger en divisjon for STORE SATSINGER. Når det gjelder infrastruktur er imidlertid situasjonen en helt annen.

Norges forskningsråd har i dag et betydelig og økende ansvar for å forvalte ressurser til investeringer i infrastrukturer for norsk forskning, herunder håndtering av internasjonale forpliktelser. Dette er bra, og i løpet av en 10-års periode skal Forskningsrådet fordele minst 2.8 milliarder kroner til etablering og drift av infrastruktur for forskning.  Ca. 400 mill. er delt ut i løpet av det siste året og ytterligere 400 mill. skal fordeles i løpet av de neste 2 årene. I tillegg kommer en rekke nasjonale og internasjonale koordineringsoppgaver på vegne av norsk forskning.

Jeg ser frem til at divisjonen for STORE SATSINGER blir historie, og håper Norges forskningsråd får en egen divisjon for  INFRASTRUKTUR eller i det minste en egen enhet for håndtering av investeringer i infrastruktur for forskning . Dette vil skape et tydeligere og mer handlekraftig Norges Forskningsråd.

Tiden er moden for å rydde opp i gamle politiske (feil)grep.

Faksimile fra Aftenposten 12. september 2010

I Aftenposten i går (12. september 2010) står det at «Utlendinger tar over IT-doktorgradene» og at «Søknads- bunkene til stipendiatstillinger innen IT ved norske universiteter og institutter inneholder stadig færre norske søkere.»

Saken er basert på fakta fra to forskningsgrupper, men Aftenposten fremstiller problemstillingen som om den gjelder hele IT-området. Det er riktig at deler av faget har få norske søkere, men det er også slik at deler av faget får et tilfredsstillende antall gode søkere med norsk pass.

Tall for Institutt for informatikk

Ser vi på de store tallene for Institutt for informatikk ved UiO er det ikke slik at utlendingene dominerer, ei heller at det kommer færre norske søkere nå enn før.

• Tallene akkurat i dag (13. september 2010) sier at Institutt for informatikk har 216 aktive doktorgradstudenter på våre programmer, hvorav 106 har norsk statsborgerskap. Dette betyr at andelen stipendiater som ikke har norsk pass er litt over 50%. Dette er en økning fra en andel på ca. 40% for fem år siden. Denne økningen i andelen utlendinger skyldes ikke at vi har fått færre norske doktorgradstudenter, men at vi i dag har 216 aktive kandidater i systemet mot ca. 130 for fem år siden.
• Går vi bak tallene finner vi også at antall doktorgradstudenter med norsk pass har økt fra 75 personer i 2005 til 106 personer i 2010. Tar vi et dykk ned i søknadsbunkene for de siste årene finner vi også at antallet norske søkere øker (selv om antall søkere fra utlandet har økt mer). Aftenposten skriver at det blir stadig færre norske søkere. Tallene viser det motsatte, selv om enkelte deler av faget har få norske søkere.
• Innenfor det store bildet har vi særlig to utfordringer; i) noen deler av faget har svært få norske søkere og ii) lønnsnivået for doktorander medfører at potensielle norske kandidater velger bedre betalte jobber i næringslivet.  Begge disse forholdene varierer over tid.

Institutt for informatikk har også til enhver tid noen studenter med utenlandsk pass, men som allerede før de startet hadde etablert seg med familie i Norge. Disse er ikke norske statsborgere, men godt etablert i Norge. Videre har vi et relativt stort antall kandidater fra Norden og Nord-Eurpoa som vi i noen utstrekning kan betrakte som kandidater innenfor vår region eller nedslagsfelt. Antall doktogradstudenter fra Asia og Afrika har økt de siste årene – en utvikling som så langt har vært positivt for Institutt for Informatikk.

Hvor mange fra utlandet?

Utdanning (i første omgang på master og doktorgradsnivå) må i stadig større omfang betraktes som et internasjonalt «marked» der universiteter verden over konkurrerer om de beste kandidatene. Det som er viktig for Norge er at noen deltar i denne konkurransen, herunder at de beste norske kandidatene velger å studere i Norge. Vi må videre legge forholdene til rette slik at mange gode studenter velger å komme til Norge for å ta sin utdanning og at en signifikant andel av disse velger å bli i Norge etter endt utdanning.

Det handler om å levere utdanning av høy kvalitet over lang tid. Vi må legge forholdene til rette på universitetet, men for virkelig og lykkes må både myndighetene og næringslivet delta.  Vi trenger både konkurranse og impulser fra utlandet og vi ønsker kandidater fra hele verden hjertelig velkommen. Det interessante spørsmålet er om Regjeringen (og forskningsministeren) synes det er greit at en stor (og kanskje større) andel av midlene som øremerkes doktorgradsutdanning brukes på kandidater fra utlandet, eller om Regjeringen har en formening om hvor høy eller lav denne andelen skal være?

Grunnlaget for norske kandidater

Behovet for IT-kandidater på alle nivåer er stort og har over de siste 20-30 årene vært jevnt voksende. Alle undersøkelser (se f.eks. Europe´s Digital Agenda) tyder på at behovet for IT-kandidater vil vokse i enda mange år fremover. Ufordringen handler først og fremst om å få flere ungdommer til å ta en IT-utdanning eller en utdanning med et betydelig innslag av IT. Dette er et problem i den vestlige verden (inkludert Norge), men ikke i store deler av Asia der ungdom strømmer til teknologistudier. Flere norske studenter på bachelor- og masternivå innen IT gir flere potensielle kandidater som kan ta doktorgrad. Utfordringen som Aftenposten prøver å adressere ligger her – vi trenger flere ungdommer som ønsker å studere IT. Vårt ansvar er å utvikle attraktive studier av høy kvalitet og gi ungdom god informasjon om hva dette betyr for deres og andres fremtid.

Fremstillingen i Aftenposten

Aftenposten trykker en artikkel som etter mitt skjønn etterlater et galt inntrykk av forholdet mellom norske og utenlandske doktorgradstudenter innen IT-området. At noen områder har få norske studenter er korrekt, men ser vi på hele IT-feltet er bildet mer nyansert og mer positivt enn det Aftenposten legger opp til.