Månedlige arkiver: september 2010

Forskningsrådet stokker kortene

I 1993 fikk Norge ett forskningsråd – Norges forskningsråd. Ti år senere, i 2003, ble Norges forskningsråd omorganisert fra 6 områder til tre divisjoner. Stortinget vedtok at Norges forskningsråd skulle ha en divisjon for VITENSKAP, en divisjon for STORE SATSINGER og en divisjon for INNOVASJON.

Vi skriver 2010 og Forskningsrådet er i disse dager i ferd med å stokke kortene på nytt, eller sagt på en annen måte; rette opp feilene (eller minst én grov feil) som ble gjort i 2003! Det er også viktig og svært bra at Forskningsrådet denne gangen for lov til å bestemme sin egen organisering uten innblanding fra andre.

Før omorganiseringen i 2003 var de fleste enige i at Forskningsrådet var moden for en omorganisering, og flere forslag til organisering ble diskutert. Et av disse forslagene var en inndeling av Forskningsrådet i følgende tre divisjoner; VITENSKAP, INNOVASJON og INFRASTRUKTUR. Med INFRASTRUKTUR mente man grovt sett alle forhold rundt etablering og koordinering av infrastrukturer for forskning, både i forhold til nasjonale investeringer og felles investeringer i infrastrukturer på den internasjonale arena. Divisjonene VITENSKAP og INNOVASJON skulle ha ansvaret for tildeling av forskningsmidler på sine respektive områder (som i dag), samt ha en felles ansvar for utvikling og drift av de store programmene (som i dag håndteres av STORE SATSINGER).

Allerede i 2003 brukte Forskningsrådet betydelige ressurser på etablering og koordinering av infrastrukturer for forskning, inkludert internasjonale forpliktelser. Man var også klar over at forskningen i årene fremover (altså etter 2003) ville ha et økende behov for investeringer i infrastruktur for forskning, herunder økt koordinering av nasjonale ressurser og økt deltagelse i etablering av infrastrukturer for forskning i fellesskap med andre land. Utviklingen frem til i dag (2010) har bekreftet dette, og behovet for investeringer, koordinering og internasjonalt samarbeid vil bli enda mer påtrengende i årene som kommer. I korte trekk var hovedargumentasjonen at gjennom en slik tredeling kunne divisjonene for VITENSKAP og INNOVASJON rendyrkes som konkurransearenaer for støtte til forskningsprosjekter, mens divisjonen for  INFRASTRUKTUR kunne rendyrke sitt engasjement for utvikling av infrastrukturer for forskning, herunder håndtere internasjonale forpliktelser.  Selv om en divisjon for INFRASTRUKTUR også måtte kunne benytte konkurranse mellom søknader som en mekanisme for tildeling av midler, vil en konkurranse på dette området benytte andre kriterier enn de man bruker ved tildeling av forskningsmidler. Norges forskningsråd har også en strategisk rådgivende funksjon i forhold til departementene (Regjering og Storting), og man mente at en synliggjøring av INFRASTRUKTUR i tillegg til VITENSKAP og INNOVASJON ville gi Forskningsrådet en tydeligere profil også i forhold til disse oppgavene.

Et fremtredende motargumentet mot en slik inndeling var i all hovedsak at infrastruktur måtte sees i sammenheng med forskning. Dette var i og for seg et greit argument, men uansett oppdeling av Norges forskningsråd ville koordinering på tvers være nødvendig. Et annet motargument var at Norge (og Norges forskningsråd) måtte synliggjøre store satsinger gjennom en egen divisjon.  Jeg kan imidlertid, verken da eller nå, se noe annet enn at etableringen av en divisjon for STORE SATSINGER var det man kaller et politisk «grep». Det hadde for eksempel ikke vært noe i veien for å etablere store satsinger med tilhørende programmer i et fellesskap mellom divisjonene for VITENSKAP og INNOVASJON. Tiden etter 2003 har også vist at vi ikke trenger en divisjon for STORE SATSINGER. Når det gjelder infrastruktur er imidlertid situasjonen en helt annen.

Norges forskningsråd har i dag et betydelig og økende ansvar for å forvalte ressurser til investeringer i infrastrukturer for norsk forskning, herunder håndtering av internasjonale forpliktelser. Dette er bra, og i løpet av en 10-års periode skal Forskningsrådet fordele minst 2.8 milliarder kroner til etablering og drift av infrastruktur for forskning.  Ca. 400 mill. er delt ut i løpet av det siste året og ytterligere 400 mill. skal fordeles i løpet av de neste 2 årene. I tillegg kommer en rekke nasjonale og internasjonale koordineringsoppgaver på vegne av norsk forskning.

Jeg ser frem til at divisjonen for STORE SATSINGER blir historie, og håper Norges forskningsråd får en egen divisjon for  INFRASTRUKTUR eller i det minste en egen enhet for håndtering av investeringer i infrastruktur for forskning . Dette vil skape et tydeligere og mer handlekraftig Norges Forskningsråd.

Tiden er moden for å rydde opp i gamle politiske (feil)grep.

PhD nr. «100000000″

Tusenvis av arbeidstimer er lagt ned når kandidatene får sine grader, enten de tar bachelor, master eller PhD. Det å bli ferdig – få selve graden – er en stor dag, både for kandidaten og for Institutt for informatikk. På instituttet er vi så heldige at vi har mange store dager.

I tillegg til å være en stor dag, har dagen i dag vært litt spesiell. I dag fikk kandidat nummer «100000000″ sin PhD-grad ved Institutt for informatikk. Kandidaten heter Serkiy Milko og han forsvarte i dag avhandlingen med følgende tittel: Fusion of intra-operative ultrasound and diagnostic images during liver-intervention.

Avhandlingen fokuserer på integrering av bilder fra diagnostisk MR (Magnetisk Resonans) og intervensjons-ultralyd for bruk i navigering ved operasjoner (invasiv kirurgi) i leveren. Metoden som er utviklet er et skritt fremover mot automatisk integrasjon av pre-operative planer inn i et kirurgisk arbeidsmiljø. I praksis betyr dette at bilder (MR) av et objekt (lever) identifisert av en kirurg under planlegging i forkant av en operasjon vises sammen med bilder (ultralyd) av det samme objektet som tas under operasjonen.

Sergiy Milko har utført arbeidet innenfor det EU-støttede forskningsnettverket  ARISER i et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Oslo, Kongsberg SIM (Norge) og Siemens Molecular Imaging (UK).

Det hører med til historien at «100000000″ er et tall i 2-tallsystemet. Oversatt til 10-tallsystemet får vi 2^8 = 256. Et fint rundt tall for én som er opptatt av informatikk!

Finland gjør det – igjen!

Fremskritt innen moderne vitenskap blir stadig mer avhengig av å kunne utføre stadig større beregninger og ha tilgang til systemer for håndtering av stadig større datamengder. Disse oppgavene utføres av store systemer av datamaskiner (med flere titalls tusen regnekjerner). Det investeres i slike systemer over hele verden, også i Norge. Disse systemene krever mer og tildels mye fysisk plass, systemene krever tilgang på mye energi (elektrisk kraft) og systemene må på en kostnadseffektiv måte kjøles ned.

I Norge koordineres de nasjonale investeringene i regnekraft og lagringskapasistet av selskapet Uninett Sigma, mens det operative ansvaret for drift av systemene i all hovedsak er lagt til fire universiteter (UiO, UiB, NTNU og UiT). Utover de nasjonale investeringene, som kanaliseres gjennom Norges forskningsråd, bidrar universitetene med egenandeler. I Finland er hele ansvaret for utviklingen og driften av de nasjonale ressursene lagt til ett selskap -  CSC – IT Center for Science.

Den 21. september 2010 annonserte CSC at de fra 2012 flytter hele maskinparken med tilhørende systemer (som i dag står i Helsinki) til Kajaani lenger nord i Finland. I følge deres hjemmeside skal dette bli et av verdens mest øko-effektive datasentre. Senteret plasseres i en nedlagt papirfabrikk. Her er det god plass, tilgang på mye vann for kjøling og med et eget kraftverk i nærheten. Vannet som varmes opp ved nedkjølingen av datasystemene skal brukes til oppvarming av bygninger og hus.

Den aktuelle problemstillingen skissert her er godt kjent og diskuteres med stor entusiasme i Norge. Forskjellen på Norge og Finland er at vi fortsatt diskuterer hva vi skal gjøre, mens finnene gjør det.  Det er ikke første gang jeg opplever en slik forskjell på Norge og Finland!

I Norge har vi nå to muligheter; i) gjøre det samme som finnene eller ii) gjøre det sammen med finnene (og andre nordiske land).

Dette er ikke bare en utvikling som skyldes vitenskapens behov for regnekraft og lagringskapasitet. Våre daglige søk på nettet og de data vi selv velger å plassere et sted ute i «cyberspace» hånderes av parker av servere som i stadig større omfang plasseres på steder med god plass, god tilgang til (billig) kraft og kaldt vann for kjøling.

Europas bekymringer!

Europa er bekymret og Europa er særlig bekymret for den manglende satsing på IKT i medlemslandene. Kommisjonen har i løpet av 2010 presentert to arbeider; «The Europe 2020 Strategy» og «The Digital Agenda for Europe». Dette er utredninger av stor betydning for IKT-området og følgende er en oppsummering av EU-kommisjonens bekymringer i syv hovedpunkter (områder):

  • Europa har et fragmentert marked for digitale varer (Europa er et lappeteppe av nasjonale markeder for digitale varer.)
  • Europa mangler standarder og effektive systemer for sikker samhandling mellom systemer (interoperabilitet)
  • Europa  sliter med økende datakriminalitet og at stadig flere mennesker ikke stoler på «nettet» (sikkerhet)
  • Investeringene i utbygging av den digitale infrastruktur går for sakte, inkludert utviklingen av gode systemer for å utnytte denne infrastrukturen (bredbånd)
  • Europa investerer for lite i forskning og innovasjon innen IKT (talentutvikling og nye løsninger)
  • En for stor andel av Europas befolkning er «digitale analfabeter» eller deltar ikke i et stadig mer IKT-avhengig samfunn (digital kompetanse)
  • Europa utnytter ikke IKT-områdets potensiale i forhold til det å finne løsninger på store (globale) utfordringer, f.eks. innen klima-/miljø-/energi-området, en befolkning som blir stadig eldre, et stadig mer krevende og kostbart helsevesen, osv.

Dette var et forsøk på å lage en veldig kort oppsummering av EU-kommisjonens bekymringer for IKT-utviklingen i Europa.  Til tross for denne nokså dystre oppsummering (noen vil sikkert mene for dyster eller for pesimistisk), så er en ting sikkert; her finnes det et hav av muligheter for oss!

Jeg har også tidligere skrevet litt om  Europe´s Digital Agenda på denne siden.

Forskning og ledelse I; forskningens natur

Avisene skriver mye om forskning og hva som skjer i forskningsmiljøene. Det er bra! En stor del av debatten, særlig det siste året, har handlet om ledelse av forskning, hva ledelse betyr i et forskningsmiljø og hvordan ledelse skal og bør utøves ved våre forskningsinstitusjoner (særlig universitetene og særlig ved UiO)? Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallén er opptatt av dette, senest på sin blogg denne uken. Hallén analyserer debatten, og konkluderer rimelig entydig at forskning trenger ledelse – god ledelse. «Forskning trenger ledelse» var også tittelen på et meget god innlegg av min kollega Bjørn Jamtveit i DN  den 9. februar 2010. Jeg er enig, og det vil jeg altså belyse gjennom en serie med innlegg her på min blogg utover høsten og vinteren.

Jeg vil drøfte forskning og ledelse fra ulike perspektiver.  Hva er egentlig forskningsledelse eller ledelse av et forskningsmiljø? Er ledelse av forskning forskjellig fra annen type ledelse?  I så fall, hva skal til for å bli en god forskningsleder? Er det mulig å lede forskning uten selv å ha vært forsker? Hva betyr fri forskning? Slik kan rekken av spørsmål fortsette.

Det er naturlig å starte med spørsmålet; Hva er forskning? Den norske versjonen av Wikipedia skriver;  «Forskning er en aktiv, grundig og systematisk granskning for å finne ny viten og øke kunnskapen.» På de engelske sidene står det; «Research can be defined as the search for knowledge or as any systematic investigation to establish facts.» Disse er nesten like, men ikke helt!   Jeg prøver meg på en (forenklet) kombinasjon;

Forskning er systematisk utvikling av ny kunnskap!

Vi kan bruke dette dersom vi tillater oss en rund definisjon av ordene «utvikling» og «kunnskap», men det viktige er at setningen inneholder ordene «systematisk» og  «ny».  Med «ny» må vi mene at ingen andre har utviklet denne kunnskapen før og med «systematisk» mener vi at kunnskapen har fremkommet gjennom et arbeid som kan dokumentere hvordan kunnskapen har fremkommet og at den er ny. For at dette skal skje må de som utfører forskningen ha kunnskap om hva som allerede eksisterer av kunnskap på et gitt område. Den nye kunnskapen må også presenteres på en form som kan forstås og brukes av andre. Forskning kan gjerne beskrives som en prosess som har som mål å frembringe ny kunnskap og at dette gjøres gjennom systematisk arbeid.  Skal forskningen leve i et forskningsmiljø må prosessene inneholde mekanismer som skaper (og forvalter) idéer.

Forskning handler om å flytte grenser, søke det ukjente, ta vanskelige(umulige) valg, være alene med sine tanker, drøfte ideer og løsninger med andre, ha det litt vondt, ha det godt, være tålmodig, være utålmodig, lytte, tenke, lytte, tenke, snakke, skrive, tenke, lytte, snakke, tenke, skrive,…………… Resultatene kommer ofte når man minst venter det!

God ledelse av forskning krever innsikt i forskningens natur!

Hva betyr ledelse når man setter order «fri» foran «forskning»?  Da drar det seg til i debatten og vil du ha synspunkter på dette – følg med her på Dærnt´s Corner i tiden som kommer.

…..og for ordens skyld; God ledelse av et sagbruk krever god innsikt i hvordan trevirke omdannes til byggematerialer!

Gaustadbekkdalen IV: Stinn brakke

Det første informatikkbygget ved UiO sto ferdig i 1987. Institutt for informatikk (opprettet i 1977) hadde bodd 10 år i Fysikkbygningen før instituttet havnet i Gaustadbekkdalen i 1987. Det  hadde seg imidlertid slik at dette første informatikkbygget var fullt allerede ved innflytting. Instituttet vokste raskt inn i Forskningsparken, men etter hvert også inn i andre bygninger som PO-bygget, Niels Henrik Abels hus og Veilaben. Arbeidet med det nye bygget, som snart står ferdig (innflytting januar 2011), startet midt på 1980-tallet. Siden idéen om det nye bygget ble unnfanget har det skjedd mye, men én spesiell dag husker jeg særlig godt!

Statsråd Kristin Clemet i Store Audiorium 11. mai 2005 (Foto tatt fra video: Øystein Christiansen)

Klokka var omtrent 08.15 den 11. mai 2005. Jeg sitter på kontoret og telefonen ringer. Det er daværende rektor, Arild Underdal, som er på tråden. Han kunne meddele at han hadde en svært god nyhet. Han hadde akkurat fått vite fra Kunnskapsdepartementet at Regjering i revidert nasjonal- budsjett ville gi den såkalte startbevilgningen til byggingen av det nye informatikkbygget i Gaustadbekkdalen.

Dette var ensbetydende med at 20 år med hardt arbeid og planlegging skulle bli en realitet. I løpet av noen hektiske minutter denne hendelsesrike morgenen fikk vi tak i statsråden og andre som hadde bidratt i innspurten. Klokka 09.08.59 sendte jeg denne eposten til ansatte og studentenes fagutvalg på Institutt for informatikk:»

Hei alle sammen,

Statsråd Kristin Clemet skal i dag, onsdag 11. mai 2005, kl. 12.30 i Store Auditorium i informatikkbygget kunngjøre en særdeles positiv nyhet for Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo og Norge.

Alle ansatte og studenter inviteres herved til kunngjøringen i Store Auditorium og vi bør være på plass i auditoriet kl. 12.15.

Rektor Arild Underdal vil også være tilstede.

Vennlig hilsen
- en særdeles fornøyd instituttleder»

Klokka ble etter hvert 12.15, statsråd Kristin Clemet kom, og det ble STINN BRAKKE! Det hadde seg også slik at universitetsstyret hadde møte denne dagen. De avbrøt styremøtet og fant veien til Gaustadbekkdalen for å overvære kunngjøringen fra statsråden.  Vi klarte også å få tak i stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide – en særlig viktig støttespiller i de hektiske månedene som førte til at Regjeringen besluttet å starte byggingen av det nye informatikkbygget.

I serien om Gaustadbekkdalen har jeg vært opptatt av bekledning og særlig benklær. Seansen i Store Auditorium  var så stor for instituttet (og meg) at findressen burde vært på, men tiden strakk ikke til. Det ble (blå) olabukse og pen jakke. Rektor stilte i dress!

Gaustadbekkdalen III: Fra Gjøkunge til Kongeørn

Det er slutten av 1990-tallet. Den digitale revolusjon er et faktum og «Gjøkungen» har blitt mer enn voksen.

«Gjøkungen» er tittelen på en utredning fra mars 1974 om DB-fagets utvikling og plass ved Universitetet i Oslo. DB står for databehandling og var datidens betegnelse på informatikk. Forordet lyder slik:

«Avdeling for databehandling og numerisk analyse (avd. D), Matematisk institutt, legger herved frem en utredning om databehandlingensfagets og sin egen situasjon ved Universitetet i Oslo.

Utredningen er laget for å gi grunnlag for planlegging av DB-fagets utvikling og plass ved Universitetet i Oslo. Utredningens presentasjon av data, dens konklusjoner og synspunkter, og fremstillingen forøvrig står for Avdelingens egen regning.

Utredningen er utarbeidet i fellesskap av Avdelingens ansatte og to av dens hovedfagsstudenter.»

Arbeidet med «Gjøkungen» ble ledet av Arne Jonassen. I tillegg deltok Ole Amble, Olav Dahl, Ole-Johan Dahl, Oddvar Hesjedal (hovedfagstudent), Birger Hjelle (hovedfagstudent), Erik Holbæk-Hanssen, Tom Lyche, Paul Randolph, Sverre Spurkland og Arne Wang.  Av disse er Tom Lyche, som også ble instituttets første bestyrer (instituttleder) i 1977, fortsatt i full aktivitet på Institutt for informatikk.

«Gjøkungen» var startskuddet for diskusjonen om etableringen av Institutt for informatikk og rapporten starter slik:

«Studieplanen for databehandling (DB) ble opprettet ved Avdelingen i 1970. Studenttilstrømningen til DB-studiet og interessen for DB-fagene generelt, har vært stor i den tiden som har gått. Det er et vel kjent faktum at DB-fagenes ressursforhold er dårlige.»

På side 63 i «Gjøkungen» finner vi følgende:

«I avsnitt 2.2 vil man finne en generell omtale av de fagområdene som har utspring i eller tilknytning til datamaskiner og databehandling. Avdelingen har valgt å bruke informatikk som betegnelse på disse.»

På side 64 i utredningen finner vi også en klar hentydning i retning av at Universitetet i Oslo ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet bør vurdere å etablere et nytt institutt. Det er derfor naturlig å avslutte denne serien med sitater fra «Gjøkungen» med følgende fra innlednings siste avsnitt:

«Avdelingen vil uttrykke håp om at utredningen vil ha den tilsiktede virkning: å gi støtet til en debatt om de prinsipielle, faglige, administrative og ressursmessige aspekter ved DB-fagets plass ved Universitetet, og å løse Avdelingens nåværende ressursproblemer innen rimelig tid.»

Bare 3 år senere, i 1977, ble Institutt for informatikk etablert. Fra 1977 og frem til slutten av 1990-tallet vokste instituttet kraftig til et av de største og mest produktive instituttene ved Universitetet i Oslo. Gjøkungen tok seg til rette – med rette! Men i motsetning til riktige gjøkunger, sparket den ikke de andre ungene ut av redet, men var med og foret dem, både instituttene på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og institutter ved andre fakulteter. Gjøkungen hadde blitt voksen, og i festlig lag snakket vi om at den er blitt – ikke en gjøk – men en «Kongeørn» blant instituttene! Dette var instituttet for litt over 10 år siden. Hva instituttet er i dag, nesten 40 år etter «Gjøkungen», skal jeg komme tilbake til i en senere episode i denne serien av episoder om utviklingen i Gaustadbekkdalen.

I denne serien har jeg vært innom hvem jeg var da Brå brakk staven og livet på rom 2309. Nå, mot slutten av 1990-tallet, går jeg ikke lenger i sorte olabukser og fiskebeinsfrakken fra 1980-tallet er borte. Hvorfor olabuksene ble blå vet jeg egentlig ikke, men jeg tror det er slik at noen i min nære omgangskrets (uten å si det direkte) mente at sorte olabukser var «ut». Til tross for at de sorte olabuksene forsvant fra garderoben, var jeg fortsatt glad i sorte olabukser!

Skeivt i Aftenposten

Faksimile fra Aftenposten 12. september 2010

I Aftenposten i går (12. september 2010) står det at «Utlendinger tar over IT-doktorgradene» og at «Søknads- bunkene til stipendiatstillinger innen IT ved norske universiteter og institutter inneholder stadig færre norske søkere.»

Saken er basert på fakta fra to forskningsgrupper, men Aftenposten fremstiller problemstillingen som om den gjelder hele IT-området. Det er riktig at deler av faget har få norske søkere, men det er også slik at deler av faget får et tilfredsstillende antall gode søkere med norsk pass.

Tall for Institutt for informatikk

Ser vi på de store tallene for Institutt for informatikk ved UiO er det ikke slik at utlendingene dominerer, ei heller at det kommer færre norske søkere nå enn før.

  • Tallene akkurat i dag (13. september 2010) sier at Institutt for informatikk har 216 aktive doktorgradstudenter på våre programmer, hvorav 106 har norsk statsborgerskap. Dette betyr at andelen stipendiater som ikke har norsk pass er litt over 50%. Dette er en økning fra en andel på ca. 40% for fem år siden. Denne økningen i andelen utlendinger skyldes ikke at vi har fått færre norske doktorgradstudenter, men at vi i dag har 216 aktive kandidater i systemet mot ca. 130 for fem år siden.
  • Går vi bak tallene finner vi også at antall doktorgradstudenter med norsk pass har økt fra 75 personer i 2005 til 106 personer i 2010. Tar vi et dykk ned i søknadsbunkene for de siste årene finner vi også at antallet norske søkere øker (selv om antall søkere fra utlandet har økt mer). Aftenposten skriver at det blir stadig færre norske søkere. Tallene viser det motsatte, selv om enkelte deler av faget har få norske søkere.
  • Innenfor det store bildet har vi særlig to utfordringer; i) noen deler av faget har svært få norske søkere og ii) lønnsnivået for doktorander medfører at potensielle norske kandidater velger bedre betalte jobber i næringslivet.  Begge disse forholdene varierer over tid.

Institutt for informatikk har også til enhver tid noen studenter med utenlandsk pass, men som allerede før de startet hadde etablert seg med familie i Norge. Disse er ikke norske statsborgere, men godt etablert i Norge. Videre har vi et relativt stort antall kandidater fra Norden og Nord-Eurpoa som vi i noen utstrekning kan betrakte som kandidater innenfor vår region eller nedslagsfelt. Antall doktogradstudenter fra Asia og Afrika har økt de siste årene – en utvikling som så langt har vært positivt for Institutt for Informatikk.

Hvor mange fra utlandet?

Utdanning (i første omgang på master og doktorgradsnivå) må i stadig større omfang betraktes som et internasjonalt «marked» der universiteter verden over konkurrerer om de beste kandidatene. Det som er viktig for Norge er at noen deltar i denne konkurransen, herunder at de beste norske kandidatene velger å studere i Norge. Vi må videre legge forholdene til rette slik at mange gode studenter velger å komme til Norge for å ta sin utdanning og at en signifikant andel av disse velger å bli i Norge etter endt utdanning.

Det handler om å levere utdanning av høy kvalitet over lang tid. Vi må legge forholdene til rette på universitetet, men for virkelig og lykkes må både myndighetene og næringslivet delta.  Vi trenger både konkurranse og impulser fra utlandet og vi ønsker kandidater fra hele verden hjertelig velkommen. Det interessante spørsmålet er om Regjeringen (og forskningsministeren) synes det er greit at en stor (og kanskje større) andel av midlene som øremerkes doktorgradsutdanning brukes på kandidater fra utlandet, eller om Regjeringen har en formening om hvor høy eller lav denne andelen skal være?

Grunnlaget for norske kandidater

Behovet for IT-kandidater på alle nivåer er stort og har over de siste 20-30 årene vært jevnt voksende. Alle undersøkelser (se f.eks. Europe´s Digital Agenda) tyder på at behovet for IT-kandidater vil vokse i enda mange år fremover. Ufordringen handler først og fremst om å få flere ungdommer til å ta en IT-utdanning eller en utdanning med et betydelig innslag av IT. Dette er et problem i den vestlige verden (inkludert Norge), men ikke i store deler av Asia der ungdom strømmer til teknologistudier. Flere norske studenter på bachelor- og masternivå innen IT gir flere potensielle kandidater som kan ta doktorgrad. Utfordringen som Aftenposten prøver å adressere ligger her – vi trenger flere ungdommer som ønsker å studere IT. Vårt ansvar er å utvikle attraktive studier av høy kvalitet og gi ungdom god informasjon om hva dette betyr for deres og andres fremtid.

Fremstillingen i Aftenposten

Aftenposten trykker en artikkel som etter mitt skjønn etterlater et galt inntrykk av forholdet mellom norske og utenlandske doktorgradstudenter innen IT-området. At noen områder har få norske studenter er korrekt, men ser vi på hele IT-feltet er bildet mer nyansert og mer positivt enn det Aftenposten legger opp til.

Gærne sia

Ganske ofte er jeg på tur med et gjeng med jenter som spiller håndball. Akkurat nå viser GPS-mottageren og det tilhørende kartsystemet på min mobiltelefon at «je ær på gærne sia».

Jeg er på Internett gjennom den lokale håndballklubbens trådløse nett, og her sitter jeg på tribunen og venter på neste kamp.  Skal man være med på dette må man lære seg å vente, og når ventetida er lang er det greit å ta frem PC´n, lese epost, skrive litt eller gjøre det jeg gjør nå; blogge! Ventetida kan også brukes til andre ting, f.eks. et besøk på en ikke ukjent odde ved bredden av Norges største innsjø (bildet).

Min hovedoppgave her er å være ivrig og behersket pappa, men jeg er også utpekt som web-ansvarlig for laget. På lagets hjemmeside opererer jeg under pseudonymet Silveus Dærnt og jeg rapporter fra store og små hendelser rundt laget. I dag kjører jeg et lite eksperiment. Jeg rapporterer løpende fra kampene slik at hjemmeværende foreldre, besteforeldre og andre interesserte kan føle litt på stemningen og spenningen som hersker her i hallen. De fleste har sett denne type rapportering på avisenes nettsider. Jeg er bare en «stunt-reporter» og kvaliteten blir vel «så-som-så»!

Norges største innsjø har grovt sett to sider og etter det jeg kan forstå bor alle på den «gærne sia», men et klokt hode har en gang sakt: «Samma henn je ær i væla bære je ser Mjøsa.»

Fiks, men ikke ferdig

Med slagordet «En fiks blogg for å fornye Norge» ble det denne uka lansert en ny blogg om fornying og IKT.  Det er Avdeling for IKT og Fornying (AIF) i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) som står bak.

Bloggen har fått navnet «Fornyings- og IKT-bloggen». Byråkratene i departementet synes selv at dette er et presist, men litt traust navn. For å fikse litt på dette, dvs. gjøre bloggen litt mindre traust, inviteres det til designkonkurranse.

Designkonkurrransen skal i følge bloggen være  «En fiks designkonkurranse for en fiks blogg». Det legges imidlertid til at dette er en fag- og byråkratblogg, så designet bør ikke «ta helt av» eller være for fikst.  De ber noen om å fikse et fikst design, og den som kommer opp med det mest fikse designet fikser 30.000 kroner til seg selv.

Byråkratene i departementet skal fikse nye kommunikasjonsformer på en fiks blogg. Den store oppgaven er imidlertid å fikse Norge med fikse løsninger, men akkurat nå trenger de et fikst design slik at de får en fiks ferdig blogg.

Jeg ser frem til en fiks ferdig blogg, men først og fremst blir det spennende å se hva fikse byråkrater i FAD har tenkt å fikse. Jeg gleder meg til en fiks fortsettelse.