Månedlige arkiver: mai 2011

3% og flere forskere

For mer enn 10 år siden etablerte Norge en målsetting om at vi skulle forske i et omfang som tilsvarer 3% av BNP (Brutto Nasjonalprodukt), og at vi skulle nå dette målet innen 2010. Målet ble etter hvert forskjøvet i tid inntil Regjeringen gjennom Forsknings- meldingen («Klima for forskning») i 2009 fjernet tidfestingen. Målet om 3% ble opprettholdt. Det hører med til historien at anslagvis 1/3 (dvs 1%) skulle dekkes over offentlige budsjetter, mens næringslivet skulle stå for resten. (For ordens skyld: Norge er langt unna dette nivået i dag.)

I et debattinnlegg i Aftenposten på mandag (23. mai 2011) tar NHO-sjef John G. Bernander opp hansken og foreslår at vi på ny skal tidfeste målsettingen, og han foreslår at vi skal være der i 2030! Det er ikke vanskelig å støtte Bernander da økt forskningsinnsats er helt avgjørende for å sikre næringslivets konkurransekraft og langsiktig høy sysselsetting. Bernander har mange gode poenger, men er det lurt å tidfeste målsetting?

En viktig observasjon er at da tidfestingen ble fjernet fra det forskningspolitiske kartet i 2009 forsvant også diskusjonen om 3%-målet. Min vurdering er at dette var sunt for debatten, og jeg mener å observe at den forskningspolitiske debatten de siste par årene har vært betydelig mer innrettet mot det faktiske innholdet i og formålet med forskningen enn hva som var tilfelle i perioden før 2009.  3%-målet med tilhørende tidfesting var etter mitt skjønn et problem for norsk forskning inntil tidfestingen ble fjernet i 2009. Nesten alle forskningspolitiske diskusjoner dreide seg om dette 3%-målet og denne diskusjonen skygget over de viktige spørsmålene. Et tilleggsmoment, som også forstyrret debatten, er at dette målet er høyst bevegelig da det er en funksjon av en bevegelig størrelse (BNP).

Nå har Bernander satt opp målet nokså langt frem i tid, nemlig 2030, så jeg frykter vel ikke at diskusjonen tar seg opp igjen før på midten av 2020-tallet dersom 2030 velges som ny tidfesting av målet. Mitt forslag er imidlertid at vi glemmer dette 3-tallet (med % bak) og går inn for en årlig vekst i forskningsinnsatsen og at vi starter nå!

Hva kan vi gjøre for å øke den samlede forskningsinnsatsen i Norge? Det er mye vi kan gjøre og vi gjør allerede mye, men her er tre forslag som trolig vil kunne ta oss et steg videre:

  • Skal næringslivet forske mer må de ha flere forskere. Næringslivet må derfor i  større utstrekning enn i dag drive systematisk utvikling av mennesker med forskningskompetanse i samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Flere bedrifter gjør dette allerede, men omfanget er ikke tilstrekkelig. Doktorgradsutdanning er en viktig del av dette, men dette samarbeidet må også inkludere tiltak på bachelor- og masternivå. Nærings-PhDer er et virkemiddel, men bare et av flere virkemidler.
  • Grunnforskningsinstitusjonene (universitetene), særlig innen naturvitenskap og teknologi, har allerede et omfattende samarbeid med næringslivet, men samarbeider kjennetegnes av for mange små prosjekter. Vi trenger flere lokomotivprosjekter med en tidshorisont på 10-15 år. Det kan argumenteres for at SFI-ordningen (Sentre for forskningsdrevet innovasjon) i Norges forskningsråd er en mekanisme for å skape slike lokomotiver, men jeg er sterkt i tvil om SFI-orningen er en riktig innretning og jeg er helt sikker på at ordningen ikke er tilstrekkelig.
  • Norge må bruke en betydelig større andel av de offentlige forskningsressursene på grunnleggende langsiktig forskning innen naturvitenskap og teknologi. SFF-ordningen er her viktig og bør forsterkes. Næringslivet kan også utnytte denne ordningen gjennom en mer systematisk og langsiktig tilnærming til disse miljøene. Områdene energi og materialer, klima og miljø, livsvitenskap og IKT er særlig viktige.

Drømmen er å finne den gode kombinasjonen av disse tre tiltakene; Lokomotivprosjekter mellom grunnforskningsinstitusjoner og næringslivet innen naturvitenskap og teknologi som gjennom langsiktig og systematisk arbeid utdanner morgendagens forskere, dvs. alle de menneskene som skal til for at vi i 2030 faktisk har en forskningsinnsats som tilsvarer 3% av BNP!

Automatisk oversetting

Jeg har tidligere omtalt språkteknologi her på Dærnt´s Corner. Dette er et lite eksperiment en søndag i mai. Jeg skriver følgende tekst og forer denne teksten til oversetteren på Google:

«Det er sol, det er søndag og jeg sitter og ser utover fjorden. Det er vindstille og flatt hav. Det eneste som rører seg er bølgene fra båter som siger forbi.»

Resultatet ble:

«It’s sunny, it’s Sunday, and I sit and look out over the fjord. There’s no wind and flat seas. The only thing that moves the waves from passing boats victory.»

Det går bra lenge. Det er kanskje ikke så lyrisk som den norske versjonen, og oversetteren fikk en utfordring mot slutten av siste setning! La meg først gjøre én justering i setningen og skrive følgende:

«Det er sol, det er søndag og jeg sitter og ser utover fjorden. Det er vindstille og flatt hav. Det eneste om rører seg er bølgene fra båter som seiler forbi.»

Jeg har bare byttet ut ordet «siger» med ordet «seiler» og det blir bedre:

«It’s sunny, it’s Sunday, and I sit and look out over the fjord. There’s no wind and flat seas. The only thing that moves the waves from boats sailing by.»

Det går bedre fordi jeg har fjernet en metaforisk utrykk som forteller at båtene beveger seg sakte. Noe har derfor gått tapt, men fortsatt er det noe galt i siste setning. Jeg prøver til slutt denne:

«Det er sol, det er søndag, og jeg sitter og ser utover fjorden. Det er vindstille og flatt hav. De eneste bevegelsene jeg ser er bølgene fra båter som seiler forbi.»

Resultatet ble:

«It’s sunny, it’s Sunday, and I sit and look out over the fjord. There’s no wind and flat seas. The only movement I see is the waves from boats sailing by.»

Ganske greit, men noen nyanser har gått tapt. Husk at denne jobben er gjort av en maskin, og disse maskinene blir stadig bedre!

Staude i går

Jeg våknet litt sent i går fordi jeg etter hvert har blitt avhengig av lesebriller, også når jeg stiller vekkeklokka. Bomma på tidspunkten på vekkeklokka (telefonen) fordi jeg ikke gadd å strekke meg ut etter lesebrillene (2.5+) på nattbordet. Jeg rakk allikevel gårsdagens første avtale.

Dagen (i går) forløper normalt helt til jeg sitter i Georg Sverdrups hus, Auditorium 1 på Blindern omtrent kl. 13.00. Jeg skal etter hvert holde et lite innlegg om mine erfaringer som blogger, men før jeg skal på podiet snakker Cecilie Staude fra BI om hvordan sosiale medier utvikler seg og hva disse mediene betyr for deg, meg og samfunnsutvikling. Hva er mulighetene og hva kan gå galt?

Staudes foredrag var en strålende opplevelse og svært lærerikt for en passende oppegående amatør som meg. Det er særlig tre grunner til at jeg likte foredraget; i) at hun gjennom undersøkelser og konkrete observasjoner bekrefter noen av mine vage antagelser om hva som skjer i og rundt sosiale medier,  ii) at jeg fikk en god dose nyheter og aha-opplevelser, og iii) at hun gav et troverdig bilde på hvordan sosiale medier  vil utvikle seg i tiden som kommer. Cecilie Staude har også en blogg.

Av ulike årsaker ble det en lang dag i går, men da er det jo greit å våkne litt sent – både i går og i dag!

Noe skeiv fremstilling i Computerworld

Computerworld har i dag en artikkel med tittelen «Norsk It-forskning svakest i Norden» der de tar utgangspunkt i en artikkel i Aftenposten 23. mai 2011 som viser relative siteringsverdier for ulike fagområder i Norden. Aftenpostens artikkelen viser at innen det brede området  «Ingeniørvitenskap og teknologi» ligger Norge lavere en våre nordiske naboer og særlig lavere en Danmark og Island når det gjelder relativ sitering.  Med utgangspunkt i dette trekker Computerworld altså den konklusjonen at norsk IT-forskning er svakest i Norden!

Dette er i beste fall en skeiv fremstilling av den undersøkelsen som presenteres i Aftenposten. I realiteten vet vi veldig lite om hvor vi står i forhold til våre nordiske naboer innen IT-området. Det finnes imidlertid én internasjonal rangering (Shanghai) der universitetene  verden over rangeres innen hele IT-området («Computer Science»). Denne rangeringer gir UiO en topplassering i Norden og en 6-plass i Europa, men heller ikke denne rangeringen forteller hele sannheten.  Alle målinger av denne type må tolkes nøye og omtales med omhu, og vi må til enhver tid vite hva vi snakker om. Da jeg ble intervjuet av Computerworld i sakens anledning var dette ett av mine hovedpoenger.

I tillegg fremhevet jeg de muligheter som ligger i alltid å bli bedre, og at vi som driver grunnleggende langsiktig forskning innen IT, som for de fleste områder i samfunnet, også har et kontinuerlig forbedringspotensial. Siteringer er en av flere parametre som brukes når kvalitet og relevans av forskning måles og evalueres.

Spill er ikke bare spill!

Sammen med Oslo Medtech og Den Norske Dataforening arrangerte vi i dag en seminar om helse og spillteknologi i auditoriet SIMULA. Oslo Business Memo, en nystartet avis for vårt lokale næringsliv, var til stede og bilder fra seminaret finner dere på deres Facebook-side. Konferansen hadde over 100 deltagere, og jeg hadde gleden av å lytte til en serie med flotte foredrag.

At spillteknologi tas i bruk utenfor dataspillenes verden har foregått helt siden noen fant ut at datamaskiner kunne brukes til spill, og det var allerede i datamaskinens barndom. I dag fikk vi presentert en rekke eksempler der spillteknologi allerede brukes og potensielt kan brukes i utvikling av produkter innen helsevesenet og for helsefremmende tiltak.

Egil Utheim fra Mektron AS snakket om et eksperiment i Drammen (Villa Fredrikke) der de bruker spill for aktivisering av eldre og mennesker som har utviklet demens. Kortversjonen er at det virker, men at man må være nøye med hva man gjør! Mektron AS arbeider forøvrig med utvikling av en robotisert hjelper som kan bidra til at eldre og pleietrengende kan bo lengre hjemme. Spillteknologiske løsninger brukes i dette produktet.

Ole Jakob Elle gav en oversikt over Intervensjonssenterets (ved Oslo Universitetssykehus) prosjekter innen robotikk der de også bruker spillteknologiske løsninger. Elle, som også er tilnyttet Institutt for informatikk, viste også fersk video der studenter bruker Kinect til styring av en robot. Microsoft var også tilstede og vi fikk også en lengre presentasjon om Kinect – mye fascinerende teknologi pakket inn i et par små bokser.

SimSurgery, som utvikler en treningssimulator for kikkhullkirurgi, gav en presentasjon av deres produkt og utfordringer. Lærdal Medical, som leverer en stor portefølje av produkter og tjenester innen medisin og helse, var også tilstede med en presentasjon. Jeg merket meg spesielt SimCenter, som gjennom ulike former for simulering bidrar til opplæring av mennesker slik at disse blir bedre rustet til å håndtere situasjoner der liv må reddes!

Det mest originale, sett fra mitt ståsted, var imidlertid presentasjonen til administrerende direktør Just Ebbesen fra Østfold sykehus. Nye Østfold sykehus skal stå ferdig i 2014 og de vil bruke spillteknologi («on-line gaming») for å simulere sykehustjenester der målet er å utvikle et mer kostnadseffektiv og pasientvennlig sykehus. De vil drive tjenesteinnovasjon i en virtuell modell av sykehuset før det settes ut i praksis!

Takk til Oslo Medtech og Den Norske Dataforening for et flott seminar!

Når det syder og koker…

Gratulerer til UIO200 og alle andre som bidro til Idéfestivalen om klima og klimautfordringene som ble avholdt på Blindern på lørdag. Jeg kunne dessverre ikke være tilstede, men har fått rapporter fra flere begeistrede deltagere. I mitt fravær fulgte jeg litt med på festivalens hjemmeside og deres nærvær på sosiale medier. Mitt og andres inntrykk var at det sydet og kokte over hele området. Rektor har også blogget om dette.

Vi gleder oss til neste festival om Mangfold den 18. juni 2011, og til høsten braker det løs med de to siste jubieumsfestivalene om henholdsvis Digitalisering (17. september)  og Menneskekroppen (15 oktober).

Det kommer mer om idéfestivalen om digitalisering her på Dærnt´s Corner før sommeren. Programmet begynner å ta form!

Dumhetens tidsalder

Nina Witoszek tar i en tankevekkende kronikk i Aftenposten (22. mai 2011) utgangspunkt i den apokalyptiske dokumentaren The Age of Stupid der vi befinner oss i 2055. Witoszek spør: Hvorfor avverget vi ikke sivilisasjonens kollaps når vi visste så mye – og vi fortsatt hadde tid? Hvorfor var vi så dumme? Nina Witoszeks hovedpoeng er at vi er smarte nok, men mangler klokskap!

…og da kan man jo lure på hvorfor vi mangler klokskap? Witoszek gir mange fornuftige svar.

Begrepet allmennings tragedie stammer fra Garrett Hardin og hans berømte artikkel “The Tragedy of the Commens” (Science, Vol. 162, No 3859 (13. desember 1968), sidene 1243-1248.). I en tidligere artikkel her på Dærnt´s Corner har jeg kommentert dette i forhold til klimautfordringene. Allemnningesn tragedie handler i kort trekk om følgende: Vi vet alle at det er klokt at flest mulig mennesker bruker kollektive transportmidler, men allikevel kjører vi bil til og fra jobb. Og ikke bare det, vi kjører bil til og fra jobb i flokk og følge! Vi velger dette, fordi det er lokalt optimalt og praktisk. Det er definitivt ikke klokt, og essensen er at vi mangler kollektiv klokskap. Som individer er mennesket definivt mer intelligent enn en maur, men som kollektiv kan man jo stille spørsmålet om maurtua er vel så klok som menneskeheten?

Witoszek (og The Age of the Stupid) beskriver den tiden vi nå lever i som dumhetens tidsalder fordi vi er smarte og har mye kunnskap, men vi mangler (kollektiv) klokskap. Vi bruker ikke kunnskapen riktig. Dette er med stor sannsynlighet en riktig analyse, men er ikke dette menneskehetens svøpe. Er det ikke slik at menneskehetens tidsalder (den tiden menneskene har på jorda) i dette bildet kan settes lik dumhetens tidsalder? Er vi for intelligente og finner vi på så mye rart at klokskapen forsvinner i et hav av kunnskap? Vi blir så smarte at vi gjør dumme ting? Gorden Gekko var helt klart en smarting, men han var definivt ikke klok! Noen mener at det bare er krisene og katastrofene som får oss til å tenke klart på vegne av helheten. Må sivilisasjonen kollapse før vi klarer å hente oss inn?

Det er grunn til å tro på at svaret er NEI på dette siste spørsmålet, men da må noe skje!

d´Artagnan og de tre musketerer

Gjennom systematisk arbeid over flere år har de skapt en revolusjon i utdanningen ved Det Matematisk Naturvitenskapelige fakultet – en revolusjon som har vakt oppsikt i Regjeringen og en revolusjon som har vakt interesse ved andre læresteder i Norge og utlandet. Hvem er de og hva handler denne revolusjonen om?

Revolusjonen handler om en fundamental endring av undervisningen på bachelornivå der elementer fra informatikk, matematikk og naturvitenskapelig fag (så langt med vekt på fysikk) kombineres. Stikkordet er beregninger. Realistiske eksempler og eksempler fra forskningsfronten brukes allerede i begynnerundervisningen i matematikk og informatikk. For å få dette til må studentene introduseres til metoder og verktøy som utfører avanserte beregninger som i sin tur medfører at studentene får en god forståelse for fysiske fenomer samtidig som de lærer matematikk og informatikk (programmering). Dette skjer allerede i første semester av bachelorstudiet. Denne inngangen til studiene øker motivasjonen for fagene blant studentene, og den legger et godt grunnlag for videre fordypning i ett eller flere av de involverte fagdisiplinene. En viktig positiv effekt av denne inngangen til studiene er forståelse for bruken av avanserte beregninger som i sin tur bidrar til å effektivisere undervisningen senere i studiene.

Litt forenklet kan dette forklares som følger: Man starter med realistiske problemer og bygger en løsning ved å sette sammen vesentlige grunnelementer fra fagdisiplinene. Denne tilnærmingen står i kontrast til den klassiske tilnærmingen der man starter med de grunnleggende byggestenene i disiplinene uten at dette kan kobles til realistiske eksempler for deretter å bruke disse i mer avanserte emner senere i studiet. Mer om prosjektet, som heter «Computing in Science Education»,  finner dere her.

Resultatet av endringen er økt forståelse og motivasjon blant studentene, og ikke minst en utdanning som er mer relevant i forhold til samfunnets behov. Hovedinnvendingen har vært at den nye formen for utdanning svekker studentes teoretiske grunnlag i fagdisiplinene. Erfaringen viser at dette ikke er tilfelle. Tvert i mot, forståelsen øker!

Det er ingen enkel jobb å få dette til, men d´Artagnan og de tre musketerer (Athos, Portos og Aramis) har lykkes! Hvem er nå disse fire musketerer, som de ble kalt av utdanningsdekan Annik Myhre under en konferanse som ble avholdt i dag i det nye informatikkbygget? Konferansen, som ble åpnet av Statsråd Tora Aasland, hadde tittelen «Fremtidens utdanning: En nasjonal modell for beregningsorientert utdanning i ingeniør- og realfag». De fire musketerer er professorene Knut Mørken, Hans Petter Langtangen, Morten Hjort-Jensen og Anders Malthe-Sørensen. Historien sier ingenting om hvem som er d´Artagnan!

Knut Mørken er professor ved Institutt for informatikk og forsker ved «Center of Mathematics for Application» (CMA), Hans Petter Langtangen er professor ved Institutt for informatikk og leder for «Center for Biomedical Computing» (CBC) ved Simula research laboratory, Morten Hjort-Jensen er professor ved Fysisk institutt og forsker ved «Center of Mathematics for Application» (CMA), og Anders Malthe-Sørenssen er professor ved Fysisk institutt og forsker ved «Physics of Geological Processes» (PGP). CMA, CBC og PGP er sentre for fremragende forskning støttet av Norges forskningråd.

Resultatene fra dette prosjektet («Computing in Science Education») er et godt eksempel på vitenskaplig konvergens – et tema jeg kommenterte i mer generelle vendinger her på Dærnt´s Corner i går.

Vitenskapelig konvergens

Den vitenskapelige fagflora består av et stort antall fagdisipliner (matematikk, informatikk, sosiologi, pedagogikk, osv.). Disiplinene har dukket opp i forskjellige epoker i verdenshistorien. Mens matematikken er en av de eldste disiplinene med en tidlig utvikling i antikkens Hellas, ble informatikken definert på 1900-tallet.

For noen hundre år siden var de fleste vitenskapspersoner multidisiplinære. Et typisk eksempel var Gottfried Leibniz (1846-1917) som gjorde seg bemerket innen fagdisipliner som filosofi, fysikk og matematikk samtidig som han fungerte som diplomat og advokat. Vitenskapen var flerfaglig i den forstand at sentrale personer behersket flere fagdisipliner.

Etter hvert som omfanget av vitenskapelig aktivitet vokste ble fagdisiplinene både dypere og bredere. Det ble naturlig nok vanskeligere for vitenskapspersoner å være flerfaglige (i det minste gjøre seg bemerket i flere disipliner, selv om det absolutt finnes unntak). En konsekvens av dette ble at fagdisiplinene i større grad enn tidligere utviklet seg uavhengig av hverandre. Parallelt med spesialisering og ytterligere fordypning i etablerte fagdisipliner har det oppstått nye disipliner mellom eller i skjæringsfeltet mellom etablerte fagdisipliner. Slik vil og bør trolig vitenskapen også utvikle seg i fremtiden, men noe er i ferd med å skje?

Det kalles konvergens og dette fenomenet (eller disse fenomene) har blitt sterkere og sterkere de siste 50 årene. Det slår ut på mange forskjellige vis og i ulikt omfang. Mest tydelig for allmennheten er at de problemstillinger som skal løses krever kompetanse fra flere fagdisipliner, enten det forskes på utvikling av ny IT-systemer for helsevesenet eller at store datamengder skal studeres for å forstå kreftgåten eller vi skal utvikle nye og bærekraftige energiløsninger. I dette bildet er disiplinene viktig, men løsningene krever i stadig større omfang kunnskap fra flere disipliner. Det er også slik at disse sammensatte problemstillingene bidrar til ny erkjennelse i selve disiplinene. Et annet, og mindre synlig fenomen, er at disipliner «henter» resultater fra hverandre. Det er umulig å ha et presist bilde på om det er mer av dette i dag enn for f.eks. 100 år siden, men det er mitt inntrykk at omfanget øker og blir mer synlig.

Etter en periode der disiplinene har arbeidet for å finne seg selv, er vi nå på vei tilbake til en omfattende multidisiplinær tilnærming til vitenskapen? Jeg tror at svaret på dette spørsmålet er JA, og at denne utviklingen løfter vitenskapen mot nye høyder!

UiO i 200 på 17. mai

Denne store norske dagen kommer hvert år, men det er ikke hvert år at Universitetet i Oslo (UiO) har en like sentral plass. Grunnen er selvfølgelig at Norges første og største universitet, Universitetet i Oslo, fyller 200 år i år.

I min familie (som i de fleste familier) starter denne dagen med en passe hektisk 17de-mai frokost. Med TVn på i øyekroken, eggerøre på brødskiva og nytrukket kaffe i min hvite kopp fikk jeg med meg opp til flere reportasjer fra Universitetsplassen og intervjuer om UiOs historie før jeg selv setter kursen mot sentrum og UiOs 17de-mai-vake ved Urbygningen.

På denne dagen i 1814 underskrev og beseglet Riksforsamlingen på Eidsvoll Norges grunnlov, og Stortinget feiret 17. mai som Norges nasjonaldag for første gang i 1836. I dag 197 år etter de historiske hendelsene på Eidsvoll, og 175 år etter at dagen i dag ble Norges nasjonaldag er jeg altså med på feiringen av både nasjonaldagen og at det er 200 år siden UiO ble etablert. Tiden går, men hvor lenge siden var egentlig 1811 og 1814? Det norske flagget har en lang historie, men det det rene norske flagget ble innført i 1890-årene.

Vel fremme i sentrum ble jeg mottatt av  jubileumsgeneralen Inger Stray-Lien, som bl.a. skrev årets første innlegg, «Et nos petimus astra…», her på Dærnt´s Corner. I mylderet i universitetshagen var det en rekke kolleger med rektor Ole Petter Ottersen i spissen. Rektor var på vei til sin neste oppgave for dagen, som var å gå i 17de-mai toget i Oslo sammen med 75 utenlandske studenter ved UiO. Som 200-års jubilant var UiO tildelt plass i toget. På bildet til høyre er Rektor flankert av Cecilie Andersen og Unni Irmelin Kvam fra henholdsvis universitetsdirektørens kontor og UiO200.

Etter en fin og solfylt stund i universitetshagen tok jeg bena fatt gjennnom slottsparken på vei til Majorstua. På turen opp Bogstadveien fikk jeg meg min obligatoriske is – en Kroneis med sjokolade til 20 kroner.

På Majorstua fikk jeg etter hvert plass i en velfyllt T-banevogn, og jeg brukte anledningen til å betrakte bunader fra fjern og nær på vei til Makrellbekken stasjon. Siste stopp for dagen (bortsett fra her jeg nå sitter og skriver dette) var Mimrehaugen i Husebygrenda. Der møtte jeg mine to voksne barn. Det ble en særdeles hyggelig ettermiddag for pappa!