Med utgangspunkt i at UiO har eksistert i 200 år har statsråd Tora Aasland lansert Vitenskapsåret 2011. Følgende tekst er uthevet på Vitenskapsårets hjemmeside;
«I 2011 er det 200 år siden Universitetet i Oslo ble grunnlagt. Det vil si at det er 200 år siden vitenskapen for alvor ble institusjonalisert i Norge. Som leder av det offentlige forsknings-Norge og på vegne av regjeringen ønsker jeg å bruke 2011 til å stille de store spørsmålene. I forskjellige formater og på forskjellige steder rundt i landet vil jeg invitere til flere arrangementer i løpet av året under overskriften Vitenskapsåret 2011″, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland».
Hva betyr Vitenskapsåret for Statsråden og Regjeringen utover at det planlegges en serie med arrangementer rundt omkring i landet der store spørsmål skal stilles og diskuteres?
Store spørsmål er både interessant og viktig, noe jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen, men hva mer kan Statsråden oppnå? Vitenskapsåret har startet med noen møter, litt aktivitet på Facebook og noen innlegg i pressen, men det store trøkket har uteblitt. Statsminister Jens Stoltenberg nevnte ikke Vitenskapsåret i sin nyttårsstale, så man kan jo lure på om Vitenskapsåret betyr noe særlig utenfor Kunnskapsdepartementets korridorer?
Søken etter viten har alltid drevet samfunnsutviklingen, også før vitenskapen ble satt i system gjennom opprettelser av universiteter. I dag er vitenskapens betydning for samfunnsutviklingen større enn noen gang, og den beste indikatoren på vitenskapens betydning er at samfunnet bruker stadig større ressurser på forskning og forskningsbasert utdanning. Hovedspørsmålene er om det brukes nok ressurser og om disse ressursene brukes riktig?
Samfunnet kommer til å bruke mye penger på forskning i årene som kommer, og Norge må ganske sikkert bruke mer penger på forskning i årene fremover skal vi henge med på den internasjonale arena. Debatten omkring ressurser til forskning går videre, men den andre delen av spørsmålet er minst like vikitg; bruker vi ressursene riktig?
Her er diskusjonen, i all hovedsak, sentrert rundt to forhold: forholdet mellom fri forskning og tematiske satsinger (primært i Norges forskningsråd), og forholdet mellom forsknings-/utdanningsoppgaver og administrative oppgaver. Problemet med den første debatten er godt illustrert av innlegget til Dag Hessen i Aftenposten den 13. januar 2011 og statssekretær Kyrre Lekves svar på sin blogg samme dag. Hvor går grensen mellom fri og tematisk forskning, og hva er egentlig fri forskning? Det aller viktigste (som Hessen, Lekve og jeg er helt enige om) er å sikre at den frie uavhengige forskningen får gode vilkår. Den andre debatten handler i stort om at administrative oppgaver har fått for stor plass på alle nivåer i systemet. Dette er sannsynligvis riktig, men det er svært vanskelig å finne gode løsninger. Vi har alle et ansvar, men den store løsningen må trolig finnes i en dialog mellom universitetene og vår eier.
Dersom vi antar at infrastrukturen er på plass handler god forskning om tilgangen til (sammenhengende) tid for forskning, både alene og i grupper. At samfunnet rundt oss stiller krav til rapportering må og skal vi leve med, men dersom vi skal bli enda bedre som forskningsnasjon må vi tenke gjennom hva som skal til for at våre forskere får mer tid til forskning, herunder forskningsbasert undervisning og veiledning av studenter.
Det er flott at Statsråden er på jakt etter store spørsmål (og muligens noen svar på disse), men min anbefaling til Tora Aasland i Vitenskapsåret er å bidra til at forskere får mer og bedre tid til forskning. Oppgaven er stor og sammensatt, men Vitenskapsåret er en god anledning til å sette dette på dagsorden?