Stikkordarkiv: Informatikk/IKT

Pris for beste innlegg (poster)

Ståle Skogstad foran innlegget (posteren)

Norges forskningsråd arrangerte årets VERDIKT-konferanse i forrige uke og pris for beste innlegg («poster») gikk til Ståle Skogstad for innlegget (posteren) «Using Full Body Motion Capture Data as Input for Musical Sound Generation».

Ståle Skogstad delte prisen med Deepak Dwarakanath fra Simula-senteret og Jawad Rasool fra NTNU. Alle tre fikk et reisestipend på 10.000 kroner. GRATULERER! Skogstad er stipendiat på gruppen for Robotikk og intelligente systemer ved Institutt for informatikk. Mer om aktiviteten til Skogstad og hans kolleger finner dere her.

Juryen besto av Torbjørn Svendsen (leder), NTNU, Randi Karlsen, Universitetet i Tromsø, Jo Herstad, Universitetet i Oslo, Laura Slaughter, NTNU og Wolfgang Leister, Norsk Regnesentral. Jeg har ikke fått tilgang til juryen uttalelser, men juryens leder uttalte under tildelingen av prisene at nivået var meget høyt.  Juryen vurderinger er gjort på basis av følgende kriterier hentet fra utlysingen:

«… visual presentation, narrative presentation (strive to be clear and concise), whether it invites to discussion, whether the research has a clear motivation, whether it indicates perspective on your own research regarding relevance and benefit to others/society and, last but not least, research quality.

In brief: The ideal poster is designed to attract attention, provide a brief overview of your work, and initiate discussion.»

UiO Iphone ensemble


Utstyrt med hver sin Iphone åpnet 5 forskere fra UiO årets VERDIKT-konferanse som ble arrangert her i Oslo tidligere i uken. De fremførte to musikkstykker der musikken fremkom som en funksjon av deres bevegelse.

Hver iPhone var , som det fremgår av bildet, utstyrt med en ekstra høytaler. «UiO Iphone ensemble» er et (bi-)produkt av prosjektet FourMs som Institutt for informatikk (ROBIN-gruppen) gjennomfører sammen med Institutt for musikkvitenskap.

UiO iPhone ensemble fremførte «Bloom & Scrambler» og utøverne du ser på filmen under er Alexander R. Jensenius, Anders Tveit, Kristian Nymoen, Arve Voldsund and Viet Phi Uy Hoang.

FourMs hadde mer å by på og under ser du mer musikk skapt av bevegelse. På filmen under fremføres «Dance Jockey» av Yago De Quay med Ståle Skogstad ved spakene.  De Quay er utstyrt med «Xsens MVN motion capture suit«.

VERDIKT-konferansen er en arena for IKT-forskning i Norge der både politikk og fag presenteres og diskuteres. En viktig del av konferansen var at PhD-studenter presenterte sine arbeider. Dette foregikk i form av en 2-3 minutters «pitch» og en presentasjon av en poster. Jeg var tilstede under «pitchingen», noe som gav meg et godt innblikk i hva norske pHd-studenter innen IKT-området driver med og hvorfor de gjør det de gjør.

Ståle Skogstad

Kristian Nymoen

I tillegg hadde jeg gleden av å ta meg en tur gjennom alle posterne, her representert ved Ståle Skogstad og Kristian Nymoen fra FourMs-prosjektet. Mer om FourMs på VERDIKT-konferansen finner dere her.

Community power for rural Bangladesh

The project «Community Power for rural Bangladesh»  is live.  Approximately 140 households are now getting light from 5 pm to 12 am every day, and the system provides power for running PCs during daytime. One PC is equiped with HISP software running DHIS (District Helath Information System) based on data collected using mobile phones.  The system is based on solar power, and a  smart grid is under construction so that base stations and mobile communication is prioritized e.g. before lighting of houses. Watch the movie – Community Power Project!

This project at the Department of informatics is conducted together with Grameenphone (Telenor), and thanks to Kristin Braa (Department of informatics) and Ariful Alam (Grameenphone Ltd) for providing me with neccessary information. The following is a short outline of the project;

Background and concept
Around 1.6 billion people in the world are without access to electricity, and a sizable portion of them live in Bangladesh. A large number of these households are situated in remote rural regions that are unlikely to get connected to the national electricity grid. This limits socio-economic development and has direct consequences at the individual level.

In the exact same off-grid regions, network operators are to an increasing extent installing renewable energy equipment , such as wind turbines and solar panels, to power their base stations. The opportunity now exists for mobile network operators to provide excess electricity beyond the base station and into local communities through partnering.

Outline and objectives
The mobile operator will be the key driver of this model, having a consistent power requirement for the mobile base station. By providing a stable “anchor” demand, it can open the way for a bigger investment in a village energy system, powering the base station as well as homes and businesses.

The decentralized mini-grid based on renewable energy will, in addition to village electrification, be used to power mobile-based health information systems in rural areas that would otherwise be inaccessible.

The project will determine how to successfully implement and socially organize such power mini-grids to facilitate social and economic development in rural areas of Bangladesh, with a particular emphasis on establishing models that are replicable on a very large scale.

Village pilot
For the pilot phase, a very remote village at Hobigonj, Sylhet has been identified. The village has no grid connection and it is only accessible by boat. Currently, there are around 20 000 inhabitants in the village. There is furthermore a primary school and a local college present in the community, and Grameenphone already has a network base station running on solar energy.

In the very first stage of the pilot, the existing power installation will be expanded somewhat, and the excess power will be distributed to light up a limited number of nearby households and market stalls. The aim being to test and further develop the current concept.

Extension and scaling up
The second stage of the pilot will obviously build on all the findings from the initial phase. A major aim will be to extend the capacity of the energy system significantly to cover the whole market, the school and the college, a future health facility and preferably all households that would like electricity. This will require a more advanced and flexible energy system. Additionally it will require a significant investment for which potential sources must be found.

We are confident that the two-stage pilot will identify the major challenges and success factors for large-scale implementation of decentralized electrification in Bangladesh centered around off-grid mobile base stations.

Gaustadbekkdalen IV: Stinn brakke

Det første informatikkbygget ved UiO sto ferdig i 1987. Institutt for informatikk (opprettet i 1977) hadde bodd 10 år i Fysikkbygningen før instituttet havnet i Gaustadbekkdalen i 1987. Det  hadde seg imidlertid slik at dette første informatikkbygget var fullt allerede ved innflytting. Instituttet vokste raskt inn i Forskningsparken, men etter hvert også inn i andre bygninger som PO-bygget, Niels Henrik Abels hus og Veilaben. Arbeidet med det nye bygget, som snart står ferdig (innflytting januar 2011), startet midt på 1980-tallet. Siden idéen om det nye bygget ble unnfanget har det skjedd mye, men én spesiell dag husker jeg særlig godt!

Statsråd Kristin Clemet i Store Audiorium 11. mai 2005 (Foto tatt fra video: Øystein Christiansen)

Klokka var omtrent 08.15 den 11. mai 2005. Jeg sitter på kontoret og telefonen ringer. Det er daværende rektor, Arild Underdal, som er på tråden. Han kunne meddele at han hadde en svært god nyhet. Han hadde akkurat fått vite fra Kunnskapsdepartementet at Regjering i revidert nasjonal- budsjett ville gi den såkalte startbevilgningen til byggingen av det nye informatikkbygget i Gaustadbekkdalen.

Dette var ensbetydende med at 20 år med hardt arbeid og planlegging skulle bli en realitet. I løpet av noen hektiske minutter denne hendelsesrike morgenen fikk vi tak i statsråden og andre som hadde bidratt i innspurten. Klokka 09.08.59 sendte jeg denne eposten til ansatte og studentenes fagutvalg på Institutt for informatikk:»

Hei alle sammen,

Statsråd Kristin Clemet skal i dag, onsdag 11. mai 2005, kl. 12.30 i Store Auditorium i informatikkbygget kunngjøre en særdeles positiv nyhet for Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo og Norge.

Alle ansatte og studenter inviteres herved til kunngjøringen i Store Auditorium og vi bør være på plass i auditoriet kl. 12.15.

Rektor Arild Underdal vil også være tilstede.

Vennlig hilsen
- en særdeles fornøyd instituttleder»

Klokka ble etter hvert 12.15, statsråd Kristin Clemet kom, og det ble STINN BRAKKE! Det hadde seg også slik at universitetsstyret hadde møte denne dagen. De avbrøt styremøtet og fant veien til Gaustadbekkdalen for å overvære kunngjøringen fra statsråden.  Vi klarte også å få tak i stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide – en særlig viktig støttespiller i de hektiske månedene som førte til at Regjeringen besluttet å starte byggingen av det nye informatikkbygget.

I serien om Gaustadbekkdalen har jeg vært opptatt av bekledning og særlig benklær. Seansen i Store Auditorium  var så stor for instituttet (og meg) at findressen burde vært på, men tiden strakk ikke til. Det ble (blå) olabukse og pen jakke. Rektor stilte i dress!

Gaustadbekkdalen III: Fra Gjøkunge til Kongeørn

Det er slutten av 1990-tallet. Den digitale revolusjon er et faktum og «Gjøkungen» har blitt mer enn voksen.

«Gjøkungen» er tittelen på en utredning fra mars 1974 om DB-fagets utvikling og plass ved Universitetet i Oslo. DB står for databehandling og var datidens betegnelse på informatikk. Forordet lyder slik:

«Avdeling for databehandling og numerisk analyse (avd. D), Matematisk institutt, legger herved frem en utredning om databehandlingensfagets og sin egen situasjon ved Universitetet i Oslo.

Utredningen er laget for å gi grunnlag for planlegging av DB-fagets utvikling og plass ved Universitetet i Oslo. Utredningens presentasjon av data, dens konklusjoner og synspunkter, og fremstillingen forøvrig står for Avdelingens egen regning.

Utredningen er utarbeidet i fellesskap av Avdelingens ansatte og to av dens hovedfagsstudenter.»

Arbeidet med «Gjøkungen» ble ledet av Arne Jonassen. I tillegg deltok Ole Amble, Olav Dahl, Ole-Johan Dahl, Oddvar Hesjedal (hovedfagstudent), Birger Hjelle (hovedfagstudent), Erik Holbæk-Hanssen, Tom Lyche, Paul Randolph, Sverre Spurkland og Arne Wang.  Av disse er Tom Lyche, som også ble instituttets første bestyrer (instituttleder) i 1977, fortsatt i full aktivitet på Institutt for informatikk.

«Gjøkungen» var startskuddet for diskusjonen om etableringen av Institutt for informatikk og rapporten starter slik:

«Studieplanen for databehandling (DB) ble opprettet ved Avdelingen i 1970. Studenttilstrømningen til DB-studiet og interessen for DB-fagene generelt, har vært stor i den tiden som har gått. Det er et vel kjent faktum at DB-fagenes ressursforhold er dårlige.»

På side 63 i «Gjøkungen» finner vi følgende:

«I avsnitt 2.2 vil man finne en generell omtale av de fagområdene som har utspring i eller tilknytning til datamaskiner og databehandling. Avdelingen har valgt å bruke informatikk som betegnelse på disse.»

På side 64 i utredningen finner vi også en klar hentydning i retning av at Universitetet i Oslo ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet bør vurdere å etablere et nytt institutt. Det er derfor naturlig å avslutte denne serien med sitater fra «Gjøkungen» med følgende fra innlednings siste avsnitt:

«Avdelingen vil uttrykke håp om at utredningen vil ha den tilsiktede virkning: å gi støtet til en debatt om de prinsipielle, faglige, administrative og ressursmessige aspekter ved DB-fagets plass ved Universitetet, og å løse Avdelingens nåværende ressursproblemer innen rimelig tid.»

Bare 3 år senere, i 1977, ble Institutt for informatikk etablert. Fra 1977 og frem til slutten av 1990-tallet vokste instituttet kraftig til et av de største og mest produktive instituttene ved Universitetet i Oslo. Gjøkungen tok seg til rette – med rette! Men i motsetning til riktige gjøkunger, sparket den ikke de andre ungene ut av redet, men var med og foret dem, både instituttene på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og institutter ved andre fakulteter. Gjøkungen hadde blitt voksen, og i festlig lag snakket vi om at den er blitt – ikke en gjøk – men en «Kongeørn» blant instituttene! Dette var instituttet for litt over 10 år siden. Hva instituttet er i dag, nesten 40 år etter «Gjøkungen», skal jeg komme tilbake til i en senere episode i denne serien av episoder om utviklingen i Gaustadbekkdalen.

I denne serien har jeg vært innom hvem jeg var da Brå brakk staven og livet på rom 2309. Nå, mot slutten av 1990-tallet, går jeg ikke lenger i sorte olabukser og fiskebeinsfrakken fra 1980-tallet er borte. Hvorfor olabuksene ble blå vet jeg egentlig ikke, men jeg tror det er slik at noen i min nære omgangskrets (uten å si det direkte) mente at sorte olabukser var «ut». Til tross for at de sorte olabuksene forsvant fra garderoben, var jeg fortsatt glad i sorte olabukser!

Fiks, men ikke ferdig

Med slagordet «En fiks blogg for å fornye Norge» ble det denne uka lansert en ny blogg om fornying og IKT.  Det er Avdeling for IKT og Fornying (AIF) i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) som står bak.

Bloggen har fått navnet «Fornyings- og IKT-bloggen». Byråkratene i departementet synes selv at dette er et presist, men litt traust navn. For å fikse litt på dette, dvs. gjøre bloggen litt mindre traust, inviteres det til designkonkurranse.

Designkonkurrransen skal i følge bloggen være  «En fiks designkonkurranse for en fiks blogg». Det legges imidlertid til at dette er en fag- og byråkratblogg, så designet bør ikke «ta helt av» eller være for fikst.  De ber noen om å fikse et fikst design, og den som kommer opp med det mest fikse designet fikser 30.000 kroner til seg selv.

Byråkratene i departementet skal fikse nye kommunikasjonsformer på en fiks blogg. Den store oppgaven er imidlertid å fikse Norge med fikse løsninger, men akkurat nå trenger de et fikst design slik at de får en fiks ferdig blogg.

Jeg ser frem til en fiks ferdig blogg, men først og fremst blir det spennende å se hva fikse byråkrater i FAD har tenkt å fikse. Jeg gleder meg til en fiks fortsettelse.

Gaustadbekkdalen II: Livet på rom 2309

I forrige episode om Gaustadbekkdalen var jeg helt uvitende om denne dalen et par steinkast unna Vilhelm Bjerknes hus. Nå hadde Gaustadbekk- dalen blitt en realitet også for meg. Det er slutten av 1980-tallet og jeg hadde mitt daglige virke som PhD-student på rom 2309 i Informatikk- bygningen.  Jeg travet fortsatt rundt med sorte olabukser og fiskebeinsfrakken etter bestefar. (Det hører med til historien at fiskebeinsfrakken snart hadde gjort sitt etter mange år med bestefar og nærmere 10 år med meg på Blindern.)

Institutt for informatikk var fortsatt et ungt institutt som nylig hadde feiret sitt 10-års jubileum og flyttet til nytt bygg i Gaustadbekkdalen. Institutt for informatikk flyttet fra Fysikkbygningen til Informatikkbygningen  i 1987, men allerede ved innflytting var Informatikkbygningen for liten for Institutt for informatikk. Aktiviteten var stor og instituttet var i konstant vekst. Stadig flere studenter strømmet til faget og interessen fra omverden ble bare større og større. Det var morsomt å være PhD-student på Institutt for informatikk på slutten av 1980-tallet.

Jeg delte rom 2309 med en annen PhD-student. I vår fylte denne andre PhD-studenten 50 år og jeg hadde gleden av å holde en tale til jubilanten, bl.a. om livet på rom 2309. Her er et lite utdrag fra talen:

«…….. Det er fredag. Det hadde blitt lyst ute – denne knitrende kalde vinterdagen i februar. Musikeren (den andre PhD-studenten) ankommer sitt andre hjem – rom 2309 i et ganske nytt bygg et sted på Blindern. Håret er fremdeles stramt festet i en vakker hestehale, som selv Julia Roberts ville misunne denne flotte unge mannen.

Klokka nærmer seg 9 om morgenen. På rommet sitter en annen fyr. Denne andre fyren hadde betydelig mindre hår og var som vanlig nesten ikke mulig å snakke til der han satt langt inne i for-løkkene sine – disse merkelige matematikk-greiene som skulle løse alle verdens utfordringer!

Det var stille, man hørte bare lyden av skritt der han startet sitt daglige rituale. Dette rituale gikk ut på å konvertere seg selv fra musiker til forsker. Han slang fiskebeinsfrakken (også denne studenten hadde fiskebeinsfrakk) over en stol, rettet på skjorta, hentet sin røde avlange kaffekopp, hentet kaffe, vannet Gunnar, kastet et raskt blikk på et stykk grønn Tuborg i bokhylla, gikk på do nøyaktig kvart over 9, kom deretter lykkelig tilbake til rom 2309, og satte seg etter hvert ned på stolen foran pulten foran vinduet. Han var klar!

Det formelig oste konsentrasjon mens timene gikk! Velformulerte fraser fant veien fra hjernen, gjennom fingertuppene, inn i den digitale verden og etter hvert ut på papiret. Hjernen var for øvrig plassert under et stadig mer bustete hode. Formiddagensøkten var lang, men også den gikk mot slutten. Romkameratene begynte å snakke sammen, de sjekket om Gunnar hadde det bra – Gunnar hadde for øvrig grønt hår og bodde i en gammel kaffekopp.

Det var tid for mat. Opp av en pose fisket han opp to bananer. Den ene bananen gikk den veien den skulle, mens den andre ble hengt opp i taket i en tynn tråd. Forskeren ville vite hvor lenge bananen ville komme til å henge der før den falt ned. Nå var det tid for å snakke sammen, samarbeide, diskutere tanker og ikke minst løse de store gåtene.

Det oser engasjement! Håret hans var ikke lenger stramt festet i en hestehale i nakken. Etter noen timer som forsker lignet håret hans mer på ei høysåte som hadde vært utsatt for liten storm! Selv Einstein hadde en mer ryddig hårsveis.

Dagen gikk – det ble kveld – det lyste fortsatt på rom 2309, men de rakk allikevel de tre siste timene i RF-Kjelleren denne fredagen i februar.

En vakker sommerdag noen måneder senere falt bananen ned! Det var egentlig litt leit, fordi selve symbolet på rom 2309 hadde forlatt rommet, men Gunnar var fremdeles hjertelig tilstede med sin grønne pannelugg………..»

Jeg sitter også i dag på rom 2309 i Informatikkbygningen. Nå sitter jeg alene!

Hjulet som forklarer nesten alt!

En stor og viktig del av skjæringsfeltet mellom informatikk og matematikk kalles gjerne beregningsorientert matematikk (“computational mathematics” eller «scientific computing» på engelsk.) Første gang jeg hørte om hjulet («The Wheel of Computational Mathematics») var i en presentasjon av  min gode kollega Hans Petter Langtangen for ca. 10 år siden. Langtangen er nå leder av Centre for Biomedical Computing på Simula-senteret på Fornebu – et senter for fremragende forskning støttet av Norges forskningsråd.

Hjulet er en pedagogisk fremstilling av hva som skal til for å utføre forskning innen store deler av beregningsorientert matematikk.  Her er en variant av hjulet, og vil følger klokka fra midt på dagen (kl. 12.00):

  1. Vi starter med et problem, gjerne et fysisk fenomen (f.eks. tidevann)
  2. Forståelses/tolkningen av dette problemet etableres som en matematisk model.
  3. Den matematiske modellen oversettes til en numerisk model, dvs. at den matematiske modellen gjøres egnet for beregninger på en datamaskin
  4. Deretter utvikles programvare som løser den numeriske modellen.
  5. Programvaren kjøres på en egnet datamaskin, og svært ofte på de sterkeste maskinene vi har.
  6. Når beregningene er utført verifiseres resultatet mot det opprinnelige problem. Verifikasjon vil svært ofte være en eller annen form for visualisering eller animasjon. Det kan også være sammenligninger med målinger gjort i den reelle verden, f.eks. tidevannsmålinger.
  7. Resultatene brukes (nesten alltid) til å forbedre modellene og vi starter på nytt fra punkt 1.

Forskning innen beregningsorientert matematikk er tverrfaglig. I tillegg til informatikk og matematikk er det også nødvendig med dyp kunnskap om det fenomenet som studeres. I hjulet over har jeg benyttet tidevann som eksempel. Fenomenet tidevann sorterer under fysikk og geofag (eller geofysikk).

Video search, composition and streaming

The information Access Disruptions (iAD) centre for research-based innovation led by Fast Search & Transfer (Microsoft) was established in 2007. The Department of Informatics at UiO (IFI), in close collaboration with Simula research laboratory AS (SIMULA), is an important partner in iAD.

iAD has prototyped a video streaming and search application that composes and streams videos as a response to traditional queries. The idea is that a user should be able to submit a video query like «give my a 2-minute summary of all sliding tackles in Premier League last month». The search result is a video, combining input from a variety of video sources, streamed to your terminal over the Internet (TCP). An important feature of the search is that the result is adapted to available computer and network resources (e.g. bandwidth).

Prototypes for two scenarios have been developed:

  • Extending the functionality available in known soccer streaming services like VG Live and TV2 Sumo. Watch demos here and here.
  • A video search capability into the latest enterprise search system from Microsoft. Watch demo here.

This project is conducted in close cooperation between IFI/Simula, University of Tromsø, Dublin City University, NetView, Schibsted and Microsoft FAST. Thanks to Pål Halvorsen for providing me with input to this article.

Kraftfullt småtteri

Forholdet mellom jordas diameter og diameteren på et kronestykke er omtrent som forholdet mellom en meter og en nanometer. Jordas  diameter er gjennomsnittlig 12742,02 kilometer.

Neglene våre vokser 3 millimeter i løpet av en måned. Det betyr at neglene vokser ca. én nanometer i løpet av et sekund.

Datamaskinens minste komponenter lages i grunnstoffet silisium og størrelsen på et silisiumatom er omlag 0.11 nanometer. Det går 9-10 silisiumatomer på en nanometer. Transistoren, eller enheten i en datamaskin som kan veksle mellom strøm og ikke strøm (0 og 1), bygges på silisiumplater. I dag lages det transistorer med en størrelse på ned i mot 30 nanometer.  Fortsetter utviklingen som forventet vil det om kort tid være flere transistorer på en 1 x 1 centimeter silisiumplate enn antall celler vi har i hjernen. Det er mer enn 10 milliarder celler i hjernen.

Med dagens produksjonsmetoder er det en grense for hvor små transistorene kan bli, og grensen ligger et sted mellom dagens størrelse og størrelsen på et silisiumatom. Og, i New York Times i går kunne vi lese «Advances Offer Path to Shrink Computer Chips Again».

Satt sammen på riktig måte gir disse små komponentene en enhet (CPU) i en datamaskin. Denne enheten kan utføre et hemningsløst antall regneoperasjoner i løpet av kort tid.

Kraftfullt småtteri!