Esken med det som overlevde herjingene på rom 2309 om ettermiddagen den 16. desember 2010

De fleste, i det minste de som følger med på denne bloggen, vet at institutt for informatikk skal flytte inn i Ole-Johan Dahls hus om noen dager.  En viktig del av flytteprosessen er å pakke ned det gamle kontoret. For min del handler det om å pakke mine «eiendeler» på det sagnomsuste kontoret med det herlige nummeret 2309 i Kristen Nygaard Hus i Gaustadalléen 23. Ved tidligere flyttinger har jeg tatt med meg mye, men nå når det «papirløse samfunn» nærmer seg med stormskritt(!), fant jeg ut at målet måtte være å samle alt i én eske. Jeg lykkes! (Papir er en fantastisk oppfinnelse og det er selvfølgelig høyst tvilsomt om det papirløse samfunn noen gang kommer.)

Så tilbake til ryddingen. Oppgaven har stort sett bestått av å kaste det meste og metoden jeg har brukt er omtrent som følger:

1. Kast alt det du ikke vet hva er.
2. Vær litt slumsete med å lese merkelapper eller glem å ta på deg briller. Jeg er +2.75 på begge øynene og da er det stort sett umulig å se hva som står skrevet på det meste,
3. Vær litt uheldig når du går forbi papircontaineren – oj – der mistet jeg jammen noe gitt. Denne varianten brukes når tvilen er meget stor, og min erfaring er at dette trikset virker.
4. Når man starter å rydde kan det vært lurt å være litt irritert på ting (eller jordisk gods). Jeg var ikke veldig irritert i dag, og det er nok også grunnen til at det ble noe til overs når papircontainerer hadde fått sitt. (For egen del kan det her refereres til en historie der bilen min brøt sammen noen timer før jeg skulle rydde på loftet. Ryddejobben på loftet ble en formidabel suksess.)

Og, da er det vel bare å avslutte sagaen om livet på rom 2309 med en ikke ukjent sang av et av mine favorittband – deLillos;

Den 3 . januar 2011 skal jeg finne én eske med papir(er) på rom 4450 i Ole-Johan Dahls hus.

Den mest berømte ventetida, som startet for et par dager siden, har en tendens til å bli litt mindre viktig etter hvert som barna blir store og vokser ut av hjemmet. Tradisjonen er at julekalenderen produseres av mor, far og/eller julenissen natt til 1. desember, men i år skjedde det noe nytt i min omgangskrets. Min snart voksne datter hadde en mistanke om at julekalenderen var på vei ut og hun tok ansvar. Hun fortalte meg at hun skulle overraske sin mor med julekalender om morgenen den 1. desember.

Mor våknet til 24 pent pyntede fyrstikkesker (uten fyrstikker) limt sammen på en artistisk måte. Hva eskene inneholder vet jeg ikke, men hver morgen i 24 dager skal mor finne en liten gave fra sin datter.  Mor lurer nok allerede nå på hva som finnes i esken med det magiske nummeret – 24!

Vi skal vente på jul! Det er hyggelig, ikke minst for barna, men av og til er det grunn til å sette ventetida litt på vent. På Institutt for informatikk er desember full av eksamener,  og budsjetter for neste år skal på plass i god tid før juleribba går i ovnen. Vi skal til og med pakke ned kontorene våre nå i desember for å flytte til det nye informatikkbygget der vi skal være fra januar 2011. Hva skjer ellers i desember i år?  Før jul skal vi få med oss en ny skuffelse fra klimatoppmøtet som akkurat nå pågår i Cancun i Mexico, men norske håndballdamer skal selvfølgelig vinne VM. Som håndballpappa (og en slags «sportsidiot») er det helt umulig å ikke glede seg til noen herlige timer foran TVen med Gro, Tonje, Nora og resten av Norges desidert mest meritterte landslag.

Butikker og kjøpesentra har for lengst begynt å feire jul og de første varene merket «jul» var på plass i hyllene allerede i oktober. Hvor går grensen for når juletida starter?   De fleste vil nok mene, og med rette, at det er klokt å starte forberedelsene litt tidligere enn det jeg gjør. Det er ikke nødvendigvis veldig lurt, men ganske behagelig å kjøpe alle julegreiene på lille julaften. Effektiviteten er høy og jeg ferdes i butikkene sammen med likesinnede!

«Jeg kan motstå alt unntatt fristelser», hevdet aforismens mester Oscar Wilde. Jeg har fått lagt inn et par lutefiskmiddager, og selv om jeg ser julepynten henge i gatene forsøker jeg å vente litt til før julefristelsene tar helt over.

Ganske ofte er jeg på tur med et gjeng med jenter som spiller håndball. Akkurat nå viser GPS-mottageren og det tilhørende kartsystemet på min mobiltelefon at «je ær på gærne sia».

Jeg er på Internett gjennom den lokale håndballklubbens trådløse nett, og her sitter jeg på tribunen og venter på neste kamp.  Skal man være med på dette må man lære seg å vente, og når ventetida er lang er det greit å ta frem PC´n, lese epost, skrive litt eller gjøre det jeg gjør nå; blogge! Ventetida kan også brukes til andre ting, f.eks. et besøk på en ikke ukjent odde ved bredden av Norges største innsjø (bildet).

Min hovedoppgave her er å være ivrig og behersket pappa, men jeg er også utpekt som web-ansvarlig for laget. På lagets hjemmeside opererer jeg under pseudonymet Silveus Dærnt og jeg rapporter fra store og små hendelser rundt laget. I dag kjører jeg et lite eksperiment. Jeg rapporterer løpende fra kampene slik at hjemmeværende foreldre, besteforeldre og andre interesserte kan føle litt på stemningen og spenningen som hersker her i hallen. De fleste har sett denne type rapportering på avisenes nettsider. Jeg er bare en «stunt-reporter» og kvaliteten blir vel «så-som-så»!

Norges største innsjø har grovt sett to sider og etter det jeg kan forstå bor alle på den «gærne sia», men et klokt hode har en gang sakt: «Samma henn je ær i væla bære je ser Mjøsa.»

Forventningen stiger i Gaustadekkdalen. Det har reist seg et stort nytt bygg og om ikke lenge flytter 2000 mennesker (ansatte og studenter) til ny lokaler. Nedre del av dalen er i ferd med å bli ferdig! Bildet under til høyre fant jeg i universitetets arkiver og er fra 1978, to år før jeg begynte å studere ved Universitetet i Oslo og fire år før en viss begivenhet i Holmenkollen.

Gaustadbekkdalen i 1978 med Meteorologisk institutt i bakgrunnen (fotograf er ukjent)

Deler av tittelen på denne artikkelen har jeg «stjålet» fra min gode venn Knut og hans utmerkede blogg om bøker. Akkurat nå er det bokhøsten som omtales med presisjon og humor på Knuts blogg.

Jeg hang over to staver og sto på et par Landsem langrennski på ei myr et sted i Nordmarka. Der hadde jeg for noen minutter siden fått et glimt av kamphanene Oddvar Brå og Aleksandr Zavjalov som etter hvert entret Holmenkollen for å skrive norsk (idretts)historie.   Hengende på stavene hørte jeg en radio der begivenheten skildres med kaskader av ord av den ikke ukjente radioreporter Bjørge Lillelien. Jeg fant ikke lyden av Lillelien da Brå brakk staven, men orden som rant ut av Bjørge Lillelien da Norge slo England i fotball i 1982 er lett å finne på nettet. I 2002 ble dette utropet av Bjørge Lillelien kåret til den beste prestasjonen av en kommentator noensinne av avisen The Observer. Dette er mildt sagt imponerende. Lytt og le!

Jeg vet hvor jeg var da Brå brakk staven, men i lys av utviklingen i Gaustadbekkdalen slo det meg (etter å ha lest bloggen til Knut) at det er minst like interessant å spørre hvem var jeg da Brå brakk staven?

Standard bekledning for meg var sort olabukse og fiskebeinsfrakken etter bestefar. Håret var langt (ikke hockey-sveis), og jeg var ikke en flittig bruker av kam. Det sosiale miljøet var knyttet til én bygning på Blindern (Vilhelm Bjerknes hus) og jeg tenkte ikke veldig mye på hva fremtiden ville bringe. Jeg var igang med informatikk i kombinasjon med matematikk. Jeg likte det jeg drev med, men hadde ingen anelse om hva som var i ferd med å skje i Gaustadbekkdalen?

Hvem var du da Brå brakk staven?